NÅR NOEN BARE DRAR

Ingen problem med å anbefale denne. Men du må like å lese, like språk, like de intrikate irrgangene som tankene ofte tar. Jeg var lei meg da jeg var ferdig og har ikke orket å begynne på ny bok. Lurer på om jeg må lese den en gang til fordi de lange filosofiske tekstene krever fokus og konsentrasjon - og det har jeg bare bitvis. 

Jeg kjøpte den fordi det sto "Hvis du liker Carlos Ruiz Zafóns Vindens skygge, vil du elske Nattog til Lisboa" på forsida av boka. 

Jeg elsket Vindens skygge, dermed var den saken grei. 

Dette er ei bok som får meg til å ville besøke Portugal, lære portugisisk, ta med et kart og følge i Merciers fotspor. Eller kanskje er det i hovedpersonen Raimund Gregorius sine spor? I hvert fall liker jeg så helt utrolig godt at han bare drar avgårde - for det gjør han - for å finne ut av noe om han er blitt besatt av. Eller opptatt av, kanskje - men det er mer enn det. Det må være en besettelse, fordi ellers hadde han nok ikke hatt mot til å gjøre det han gjør, oppsøke folk som han gjør, grave som han gjør. 

Hovedpersonen gjør det som vi andre så ofte har tenkt, men aldri gjør. Han bryter opp og drar. For det er noe han bare må finne ut av! Jeg skylder på katter, hunder, sønner, jobb, hus og hage, eller tusen andre ting, når jeg unnskylder meg fordi jeg ikke bare stikker - en tanke som med jevne mellomrom har dukket opp i meg, det innrømmer jeg. En frydefull og utforskende bok. Jeg må nok lese den en gang til.

DIKT PÅ EN LANGSOM, GRÅ MORGEN

Etter en lang, doven sone tid uten skriving, men som har inneholdt både dødsfall, begravelse, reiser og mange andre ting å tumle med, finner jeg fram ett av yndlingsdiktene mine, Gråsoner.

Det er Rolf Jacobsen som på denne måten beskriver jorda som dreier, og det passer så fint på en grå og regntung morgen i nord, der sola nettopp har snudd - selv om sommeren ikke ennå har meldt sin ankomst. Det har regna i hele natt, og i går natt - hagen er våt, verden er lysegrå. Her er Rolf Jacobsen, fra diktsamlinga NATTÅPENT:

Dagen skal du ikke tro på.

Natten er en liten død.

Det er i halvlyset vi har livet vårt.

Da flyr tankene høyt som svalene.

Da lyser farvene. Da er fuglene gladest.

Kveldene er store når du er ung.

Daggryet er de gamles glede.

Paradisstjernen Jorden lar dagen begynne

østenfor øst, ved Fiji.

Først tindrer det til i Fujijamas sne,

så i Mount Everest, og sist

i det blå Aconcagua.

Daler og sletteland kommer tilslutt.

Med kveldene er det motsatt.

Da må fjellene vente.

Daggryet og skumringen.

Gråsonene må du være nøye med.

Konturene av et ansikt.

Kinnbenene i livet ditt,

ser du klarere da.

Undringens stunder.

Timene da ting blir til.

Dagen kommer med en rose i hånden.

Natten med en strime av blod.