Man tror man tar seg en timeout. En pause. Og slipper fri. Men sånn er det ikke.
Fortsatt sitter jeg på ei grønn og brun lava-øy, men livet der utenfor braker inn i tilværelsen. På noen korte timer kommer meldingene - din gamle kollega gjennom flere tiår greide ikke covid-smitten og gikk ut av tida etter mange uker i respirator på sykehuset. Det er nitrist. Han hadde akkurat pensjonert seg fra NRK, og frydet seg over glade dager som pensjonist. Jeg traff Lars Egil i Storgata bare noen dager før han ble innlagt på universitetssykehuset med smitte.
- Skal vi ta en kaffe? - Litt travel akkurat nå, neste gang?
Det er uvirkelig at vi ikke skal ses igjen, og at den kaffen ikke blir noe av.
Hvordan takler vi smittespredning i et virusbefengt Europa - og hjemme? Noen vil ha koronasertifikat, andre hever stemmen mot og sier det er diskriminerende. Yngstesønnen er en av dem, han tar kraftig til orde for sitt syn. Jeg leser kronikken hans i avisa og på nettet og imponeres, selv om jeg ikke er enig med han.
Trass i avstanden mellom øya her og Tromsø der hjemme, diskuterer vi på messenger, argumenterer og presiserer. Så bryter nok en gang brutaliteten inn og han melder meg at Hank von Helvete, vokalisten i det gamle Turboneger, er gått ut av tida.
Hank var ingen tilfeldig musiker for yngstesønnen som i si tid ble benevnt som “punkeren” i bloggene mine. Hans-Erik Dyvik Husby ble en del av ungdomsopprøret hans, kanskje det viktigste idealet i noen betydningsfulle ungdomsår. Han kjøpte seg Turbojugedjakke, protesterte mot alt som stengte han inne og ble pønker. Hank var en av dem som ga han lov til å reagere, lov til å uttrykke seg, tørre å gå på en scene, tørre å protestere.
Kanskje var ikke dette opprøret bare positivt, men det var en viktig del av en identitetsdannelse, av ei ungdomstid, av et brudd med fortid, foreldre, autoriteter.
Så vi meldte hverandre igjen utover natta, delte artikler og minner om konserten vi dro til på Øyafestivalen, og seinere om reisa til Oslo for å se Hans-Erik Dyvik Husby i rollen som Jesus Christ Superstat på Det norske teateret. Og Hans-Erik i rollen som Cornelis Vreeswijk på film. Ja, også dette delte vi, for Cornelis og hans tekster var jo en del av min ungdom, mitt opprør, mine ungdomstanker.
Slik bygde Turbonegervokalisten ei bro over generasjonene i år lille familie, og vi møttes i sorg over at en mann på bare 49 år ikke lenger var blant oss.
En dag tidligere skrev jeg om timeout. Jeg skrev: Et øyeblikk til bare, så kommer jeg. Men sånn er ikke livet. Det er ikke vi sjøl som velger pausene, timeout’en. Av og til strømmer livet inn over oss, så du bare snapper etter pusten.
- Ja, jeg er på vei hjem. Jeg reiser hjem til begravelse, til meningsfylte debatter om covid og smitte, til fortsatt munnbind og til mørketidslandet og snøen som allerede har lagt seg i oppkjørselen.
Det er mulig å ta en pustepause. La havet og dønningene fylle hodet og la alle svirrende ideer og plagsomme tanker fly. Bare gå langs stranda og være en del av sol og sjø. Men du kan ikke stoppe selve livet, eller døden. Det kommer - og den kommer - ofte mer uventet enn man hadde forestilt seg. Sukk.
Innlegg
