Hvordan beskytter men seg mot sjokk som det en plutselig død medfører? Man kan ikke, det er som om gulvet revner og man faller ned i limbo. Tomhet. Gråt. Meningsløshet. Mørke.
Man tenker, etter noen tid, når det verste av følelser har lagt seg - at heldig er den som får dø med støvlene på. Heldig for den som fikk vandre, men ikke for de etterlatte. Erik, en av mine nærmeste venner døde nyttårsaften, og glemt var alt som handlet om bursdagsfeiring og ferieplaner.
Rett vest dro turen til Tenerife, drømmen om å gå barføtt i sanda, uten brodder på skoene eller issvuller i gata. Samtidig forsvant hele betydningen av å fylle år og bli feiret, - hvor vesentlig er nå det, egentlig?
Vi skulle jo gå på Palmen - eller gamle Palmehagen, på Grand i Oslo. Der var de åpne på første nyttårsdag, hadde du funnet ut. Helt rolig og fint, bare du, Mikkel, Kirsten og jeg. Spise litt. Prate og le. Glede oss til dagen etter med tidlig flyavgang til Tenerife og gode dager på La Gomera for Kirsten og meg. Du var invitert med, Erik, men det passet ikke inn i dine nokså travle dager, trass i pensjonist-tilværelsen. Du var enda travlere før, den gangen du jobba med Spider på tv. Det glemmes du aldri for, Erik.
Så var det brått slutt. Erik hadde sovna inn, på sofaen sin i fulle klær. Hvor stort er ikke tomrommet etter han. Hvor fælt er det å tenke at vi ikke skal kjøre flere hyggelige turer til Jevnaker og Kistefoss museum, som vi gjorde i oktober. Ikke ringes om dagene og kveldene og skravle lenge. Meldes på sms-er og mail. Spise gode måltider sammen når jeg dro til Oslo eller du besøkte Tromsø som du elsket så høyt.
Fineste vennen min Erik, gode Mikkel-pappa Erik. Du blir aldri glemt, for minnene og historiene om deg kommer til å leve videre i mange, mange år. Savner deg så det gjør vondt å tenke på.