THE CATCHER IN THE RYE

Jeg leser The Catcher in the Rye av J.D. Salinger. Sterk bok som nå nærmer seg slutten, og jeg tviler på om det blir noen happy ending.

Jeg skulle egentlig lest den for lenge sia. For mange år tilbake i tid, i steinalderen en gang, - møtte jeg ei eldre dame i en kibbutz ikke langt fra havnebyen Naharia i Israel. Hun het Ester, og hun anbefalte meg å lese boka. Jeg jobba på kibbutzen som såkalt volountaire, eller frivillig ungdomsarbeider, og ettersom vi hadde mange, fine samtaler om kveldene i det store felles møterommet, kom vi i snakk om bøker. Ester sa dette var ei bok som alle burde lese. Som jeg burde lese! Men det er nå ofte sånn at man ikke får gjort alt det man burde. Hm.

Nå har det seg sånn at jeg fant den på et utested i Tromsø, og tok den med hjem. For på første innerside er det klistra inn en lapp med: Howdy! Hola! Bonjour! Guten Tag! Og så står det at dette er ei helt spesiell bok som reiser rundt i verden og finner nye venner.

Den tilhører et system som kalles BookCrossing. Og i morrest har jeg vært på nettet og lagt inn data om boka før den skal videre ut i verden på leiting etter nye lesere. Dette er et fint opplegg, syns jeg. Bøker skal ha lesere, ikke stå og støve ned i hyller eller ligge i stabler på gulvet når det ikke er mer hylleplass. Og jeg skjønner at all ungdom i drift kan ha nytte av A Catcher in the Rye. Noen av oss forblir i bunn og grunn drifters hele livet. Så det går fint an å lese den i voksen alder óg.

I tillegg har jeg funnet et bra nettsted for dem som liker å lese litt bakgrunnstoff og analyser av bøker, SparkNotes.

Happy reading!
And have a nice day, som de sier over there.

NAMASTE

Lindis har lagt inn en kommmentar om sport og politikk på bloggen min, fordi jeg la inn bilde fra protesten fra folket i San Fransisco. Jeg svarte lindis som er en storartet blogger, med mine synspunkter. Og avslutta med en hilsen: Namaste (med trykk på siste e-en).

Å hilse slik, lærte jeg i Nepal. Hendene mot hverandre. Lite nikk med hodet. Som hallo, eller god dag eller vel møtt!
Så til selve hilsenen:
Og jeg klipper fra Wikipedia:

Begrepet Namaste (eller Namasté; Hindi, नमस्ते, namaste; fra sanskrit: nam = bøye seg) kommer opprinnelig fra sanskrit, det gamle Indias språk for lærdom og litteratur, og betyr omtrent 'Jeg bøyer meg for deg'.

I India og i enkelte andre asiatiske land er Namaste den alle steds nærværende hilsningsgestus, og brukes både overfor gudebilder som tilbedelse, og for høflig hilsen mennesker imellom – særlig overfor eldre og øvrighetspersoner. Det er en tilbedelsesgestus, opprinnelig forbeholdt den religiøse sfære, og ordet er blitt utvidet som æresbevisning også til disse andre sammenhenger.

Måtte Tibet bli fritt, og oppnå status som selvstendig stat! Det er mitt ønske for framtida.
Namaste.

ONE WORLD. ONE DREAM

Det slår meg at et bilde kan si mer enn tusen ord. Bildet av bannerne på Golden Gate-brua i San Fransico har en sånn effekt på meg.

Verden går opphetede dager i møte, fram mot et nytt OL. Et fattig folk på verdens tak har fått alles øyne rettet mot seg. Vi kan helt sikkert regne med at ting kommer til å skje når fakkelen skal bringes gjennom SanFran. Men endrer dette forholdene i Tibet, - det er mitt store spørsmål.

La oss i det minste holde håpet levende.

Bildet er tatt av Paul Sakuma, AP, og jeg fant det i Nettavisen

BUSS. LANDSKAP

Det opne terrenget i din tanke
Uendeleg varsamt bøyer graset seg til side

Snart rekk du fram



















Å leke med kamera på mobilen mens man kjører buss kan være et bra tidsfordriv på ei ellers kjedelig reise. I går kjørte jeg fra Oslo til Gardermoen på en heller grå dag.



















Fanget noen busslandskap og registrerer at snøen ligger i bondens plogfurer på Østlandet, selv om vi allerede er langt inne i april måned.



















Jeg liker å kjøre buss, det gir meg en opplevelse av å være underveis.
Signe Kristin Djuve har skrevet dagens dikt, fra SAKTE KINO (1986)