KATLA OG KALI

Katla var en drage i romanen om Brødrene Løvehjerte, men hun er også navnet på nabovulkanen til Eyafjallajøkull som for øyeblikket har lagt Europas lufttrafikk død. Om Katla i Astrid Lindgrens roman, heter det at det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig.

Dagbladet skriver i dag at det ikke er umiddelbar fare for utbrudd fra Katla, takk og lov, men jeg har tidligere lest at vulkanutbrudd kan vekke slumrende liv i naboområder der det allerede buldrer og braker. Så vi får se.

Plutselig er hele vår moderne verden satt under pisken av Moder Jord - om vi nå tør å kalle denne ildsprutende lavadronninga noe sånt. For å bruke et mytologisk bilde, minner dette voldsomme som skjer om gudinnen Kali i hindusimen, hun er dødelig og ødelegger - hun er den destruktive kraften og guden Shivas kvinnelige motpart.

I vår kulturkrets med kristendom finnes ikke disse voldsomme, negative kreftene beskrevet sånn som hos Kali, og jeg har - selv om jeg har medlidenhet med alle som står fast rundt om i verden og ikke kommer hjem - fortsatt en opplevelse av fascinasjon over det som skjer. Her veller lavaen ut fra jordas indre, ustoppelig og med voldsom kraft.

17 000 flyavganger i minst 23 europeiske land er berørt akkurat i det jeg skriver. Hviterussland kansellerer nå, og Ukraina - så langt unna Island, men likevel merket av vulkanasken fra Katlas lillesøster under breen på sagaøya.

For meg som har vært sterkt opptatt av klima og framtid, er det interessant å se at den moderne, siviliserte verden nå stopper opp og at fly settes på bakken fordi naturen plutselig viser seg som så mye sterkere enn oss. Og så mye farligere, når den oppleves helt utemmet sånn som nå. Så la oss bruke tida til å tenke oss om. Kjenne på dette langsomme som plutselig trer inn i  våre liv, dette som vi ikke rår over. For det er interessant å se at det plutselig er oss som rammes nå, her hjemme - det er ikke de på andre sida av kloden.  Det er vi som må stoppe opp, vi som må senke farta.

 

Og rammes, ja gjør vi nå dypest sett det - til nå har ingen dødd som direkte årsak av Eyafjallajøkullen. All aske til tross - det er mest av alt en advarsel og en voldsomt symbolikk i dette, som vi kanskje skal ta inn over oss.

HÅPLØSHET OG VILJE

Hjemme må jeg oppsummere noe av situasjonen: Libanon har 422,000 registererte flyktninger fordelt på 12 flyktningeleire

Tallene er fra juni 2009 og sannsynligvis alt for lave.

Mer om Rashedieh som jeg besøkte i sør, med sine 27 500 mennesker, finner du på UNRWA sine nettider.  

Her er ikke kloakksystem, og elektrisitetsopplegget er det mest uortodokse, og sannsynligvis mest farlige, jeg noensinne har sett. Bortsett fra i leiren inne i Beirut, Burj Barajneh, der det var enda verre.

Hva kan vi gjøre? Det blir det store spørsmålet for meg. Sende hjelpearbeidere, støtte med penger, fortelle verden om forholdene? Det blir så smått. 

Det verste for palestinerne i Libanon er mangelen på sivile rettigheter: Ikke å kunne få statsborgerskap, ikke å kunne få en anstendig jobb. Haneen som er utdannet psykolog, kan jobbe inne i flyktningeleiren, men ikke utafor. Palestinere kan ikke jobbe som leger, advokater, økonomer - og det er omlag 70 ulike stillinger i det libanesiske samfunnet som de ikke kan ha.

Det betyr at fremtidsutsiktene og motiveringen for endring blir liten eller lik null. Håpløshet. Men heldigvis treffer man folk som bryr seg og ikke gir opp. Olfat vil lage en kvinnekafé på taket av kvinnesenteret i Burg Baraineh, og når hun hører at jeg skriver og kan holde et skrivekurs for noen av de ansatte, ber hun meg komme og kurse dem.

Lørdag før avreise er jeg tilbake i leiren Burj Barajneh, denne gangen ikke fullt så engstelig som ved første besøk, denne gangen med en hensikt. I en time møter jeg tre kvinner som jobber i leiren, og snakker om å drive skrivegrupper og om hvilke temaer man kan ta for seg. Om terapien i å skrive, om å tørre å nærme seg det smertefulle i livet og kanskje se seg sjøl og situasjonen i et anna lys. Avdekke. Forstå. Reparere.

Når vi skilles sier Jamal takk. At hun samme dag skal skaffe seg ei bok og begynne å skrive. Lage en gruppe å skrive med. Vi utveksler mailadresser, og så er besøket i Burj over. Haneen følger oss tilbake til gata utenfor leiren der vi kan skaffe en drosje.

Man føler seg maktesløs, liten. På turen tilbake til hotellet passerer vi skilt med navn jeg husker: Til Sabra og Shatila. Og jeg fryser på ryggen. Jeg flyr hjem til trygge Norge og vet ikke helt hvordan dette besøket kommer til å prege meg. Men vet at det vil det. Og så leser jeg igjen fra boka om palestinerne i midt-Østen, stykke for stykke, og håper å se noe av håpet som er avtegna der.