TÅKE

Det er tåke ute, tåke over det grønne gresset i hagen. Tåke mellom husene her på Elverhøy. Alvenes høyde. Det er september, og mye ligger ennå skjult i alt det hvite. Jeg hører lydbok, Herbjørg Wassmos "Hundre år" - og lurer på om det faktisk er sånn at noen er eslet eller støpt, preget, utvalgt eller planlagt til å bli forfattere. De som bare må skrive. De som ikke kan noe anna. Hele livet, bare må skrive. 

Jeg har alltid hatt det sånn, men det har alltid vært noe anna i veien. Alltid et - skal bare. 

Jeg tror jeg har gjemt forfatterskapet i tåka, under ei ripsbærbusk eller i ei dyp skuff. Eller i en bunke aviser og magasiner som skulle vært kasta, men som likevel ble liggende. Jeg er full av uforløste begynnelser. Noen av dem blir nesten sluttført, og så blir de liggende. Som av en slags sjenanse. Skal bare. Først. Før jeg behøver å slippe dem ut i det levende livet. Disse skumle bunkene med ark som kalles et manus. Skal bare. I alle år.

Alltid noe som kom i stedet - et barn, en katt, en mann eller flere, en hund, en jobb, et arbeidsoppdrag eller en reise. Jeg kjenner folk som sikkert er skapte til å bli forfattere, som skriver etter førti, femti års levetid der de har gjort helt andre ting. Men endelig oppdager de at det er skrive de skal, og så kommer fortellingene rullende ut, fram i lyset. 

De er ikke lenger gjemt i tåka. "Endelig oppdager de" - skriver jeg, og det er kanskje en helt feilaktig antagelse. Kankje har de visst det hele tida. Akkurat som meg.