WORKSHOP IN BOURJ EL-BARAJNEH

Skriveverksted med palestinske damer i en av de mest utsatte flyktningeleirene i Beirut. Noe kan jeg si: Man blir modigere etter hvert. Jeg var en pyse da jeg kom hit forrige gang for to år siden. Ord som Hizbolla og arabisk opprør sto sentralt i hodet mitt. Jeg var redd. Og møtet med leiren Bourj El-Barajneh var dyptgripende. Smale smug, søppel, ledninger med elektrisitet som edderkoppnett over hodene der vi vandret inn i leiren - som egentlig er en avgrenset bydel i Beirut.

Og så midt inne i bydelen: Et kvinnesenter med høyst moderne, palestinske, tenkende kvinner som vil ha oss til å jobbe sammen med andre damer. Når jeg skriver dette, har vi allerede hatt to verksteder - Lene med sine godt voksne damer som bare snakker arabisk - jeg med en hoveddel av the ´staff´- som forstår mitt engelsk - men bare snakker og skriver arabisk. Dette er heftig nok. Men det å holde skriveverksted er ikke nytt for meg - det har jeg gjort før. Men på et fremmed språk - der damene mine skal skrive på arabisk og jeg får oversatt fra en tolk jeg ikke kjenner - det er et kick! I hvert fall når det funker! Og det gjør det tydeligvis.

I går var jeg nervøs, men valgte å være modig å gi dem veldig personlige oppgaver. I dag morrest sa en av dem at hun ikke fikk sove i går kveld fordi jeg hadde fått henne til å tenke på ting som var så vanskelige at hun ikke kunne skrive om det. Vel - da er vi i gang! Det mest fantastiske uten om det å få lest opp tekstene damene har skrevet, er at vi fant veien inn i leiren uten følge! Det føltes som en stor seier. Ikke bare går vi til oppgaven med glede - for det er det faktisk, glede - men vi behøver ikke noen til å komme ut og hente oss og følge oss fra hovedgaten, Annan Street, og inn i leiren. Vi kan veien! Hurra! Det er faktisk en veldig, veldig god følelse. Når jeg ikke legger ut bilder, er det fordi dette er følsomt land. Jeg vil gjerne ta bilder, men tør ikke. Men jeg skal skrive mer om disse flotte damene som ikke lar seg fange - men skriver om å være ´a high star on the sky´- om å være fugler - og sommerfugler - og kameler(!) når jeg ber dem lage diktet om dem selv. Dette er store ting. Jeg er en priviligert person som får komme hit og jobbe. Jeg er uvant ydmyk - og tenker at disse damene kommer til å skrive om to måneder, om fem år, i evighet. Også uten meg.  

Her er en lenke til UNWRA. FN's organisasjon for flyktninger i midt-Østen.

FØRSTE MØTE MED FLYKTNINGELEIREN

Første møte med leiren Bourj går uventet greit. Vi står utafor den elektriske butikken i gata ved inngangen til Bourj og blir hentet av ei søt ung jente med knallgul jakke, jeans og hijab. Hun går foran oss inn, vi følger på i rekke siden gatene er smale som smug. Likevel er det flere små butikker og et utsalg av tallerkner og dekketøy langs ruta. Folk hilser, - men det renner vann i smugene, og de elektriske ledningene henger i klaser og som ugredde vaser av garn ned langs veggene. Det er skummelt med så mye åpen elektrisitet, men dette er ikke et uvanlig syn i Libanon forøvrig, så her er forskjellen fra hjemme utrolig stor. Inne på senteret er det engelskkurs på gang, de viser oss stolt den bitte lille kvinneklinikken de har innredet i et av rommene og vi får kald juice å drikke. Jada, alt er klart for skriveverksted denne uka. Rødhårede Heba skriver ned alle navnene i de to gruppene og sier at damene er godt voksne og forventningsfulle. Det er vi også, og vi gruer oss faktisk litt, også. To oversettere er klare, for noen av damene kan ikke engelsk, så her trengs det god tolk. Dette blir spennende. Vi avtaler dag og tidspunkt for første møte, så slår vi følge med en av da eldre kvinnene ut av leiren, som faktisk er nærmest som en bydel midt i Beirut. Men veiene krysser i alle retninger mellom husene og det er ikke lett å finne verken retning eller vei. Snart står vi ute på den travle gata og praier en taxi som skal ta oss tilbake til hotellet nær hovedgata Hamra, der vi bor. Tilbake på hotellet sprer vi alle skrivesakene ut på verandaen og får et overblikk. Her skal det skrives! Vi er i hvert fall godt forberedt!

THE CEDAR TREES OF LIBANON

Før skriveverkstedet skal starte, bevilger vi oss en tur til fjells for å se sedertrærne i Libanon. Disse enorme furutrærne kan bli tusenvis av år gamle og ett av dem som vi ser, skal være mer enn 3000 år gammelt.


Vi kjører med lommekjent sjåfør og klatrer oppover de bratte fjellsidene nord i landet. Vi finner et landskap dekket av snø når vi passerer tusen meter. Mye snø! Så mye mer snø enn jeg hadde drømt om så nært Middelhavet. Men dette er kontrastenes rike.

Vi passerer snart to tusen meter og byen der den libanesiske poeten Kahlil Gibran ble født. Egentlig er dette et kristent område der små madonnaer står i bittesmå kapell i de bratteste svingene og skal beskytte de veifarende mot vondt. Lederen i det kristne falangistpariet kommer også fra dette strøket, forteller vår lokale sjåførguide.

Så kommer vi opp i sederskogen der mektige trær breier seg ut over veien og fyller åsene rundt oss. Snøen ligger i fonner på opptil 2 meter langs veikantene, uventet. Men disse trærne vokser ikke uten kulde og du finner dem derfor bare i fjellene over 1400 meter. Og på det libanesiske flagget! Etter et par raske besøk inn i lokale souvernirboder, går turen langsomt tilbake ned til kysten og palmetrærne langs Middelhavet.

STOFFLIGHET

Jeg vet ikke hva det er som er sterkest i møtet med dette landet, lydene eller luktene. Jeg husker igjen bildene når vi kjører langs hovedveien til Saida for å sjekke inn på kontoret som gir oss tillatelse til å besøke flyktningeleire eller landområdene i sør. Dit må vi med pass og bilder og kopier av innreisestempel også dette året for å få lov å besøke de stedene vi vil. Og langs kysten ser jeg de store mengdene med søppel som flyter inn fra havet, all plasten som ligger i veikanten og alle de uferdige byggeplassene og bygningene som skyter opp som paddehatter overalt. Det bygges hele tida, det bygges mye og stort og det er ikke direkte vakkert. Men bildene er ikke så viktige, det er lydene og luktene som mest av alt forteller meg at jeg er et helt anna sted på kloden enn hjemme. Det lukter mat overalt, mat stekt i olje eller svidd over kull, det lukter støv og bensin og eksos og olje og diesel og utslipp fra gamle biler, det lukter fersk frukt og gammel frukt og råtten frukt når vi passerer bodene på vei inn i markedsområdet i Saida. Der lukter det nyslaktet kjøtt i det vi passerer skrottene av kjøtt som henger langs de trange passasjene, det lukter kanel og kardemomme og all verdens krydder i det vi passerer bodene der krydderet igger i hauger, det lukter tørre stoffer i det vi går inn i stoffvarehandlen og kjøper gardinstoff. Ja, for det gjør vi. jeg mister alle hemninger knytta til mitt kjøpefrie år og faller pladaske for de tynne bling-gardinene som henger der i metervis. Bling-gardiner tynne som tylle og tett besydd med sirkler og greiner i sølvpaletter. Hjemme kommer jeg til å le når jeg pakker dem opp - men her er det akkurat sånn som jeg ønsker meg dem - tynne gjennomsiktige og glitrende - midt i lukta av en hel verden som fyller nesteborene er det dette tynne vakre, skinnende som skla minne meg om Libanon når jeg kommer hjem. Og ikke bare meg. Mitt reisefølge som så definitivt ikke skulle kjøpe gardinstoff, falt for fristelsen - og hjem kommer vi en dag, med dette vakre, østlige preget av stofflig skjønnhet i svarte plastposer. glemt er lukta av råtten frukt og diesel, tilbake er minnet om tynne vakre stoffer som klippes av store skreddersakser og rives og pakkes og betales og bæres ut i den skinnende sterke sola over Libanon.

BILDER FRA EN PÅSKEFERIE

Noen av de mange og varierte inntrykkene fra Libanon. Det beste er nok å åpne hvert bilde, for jeg får ikke redigert størrelsen fra min iPhone. Litt frustrerende, men sterke inntrykk fra dette lille landet ved Middelhavskysten med slike mektige, urolige naboer.