ADVARSEL 1

Ikke flytt hit. Ikke til Tromsø. Ikke tenk tanken. Ikke la deg friste.

I dag var det 35 cm snø i oppkjørselen. Ikke la deg friste, sier jeg. Det er ikke coolt. Ikke en gang for en som har lagd en blogg om kald kjærlighet.

Kjærligheten visner når du må grynne gjennom 35 cm snø i april. Det handler ikke om snøspurv og vårtegn. Det handler ikke om solidaritet. Det er bare grymt.

Æsj, uff, ekkelt, snø, pyton, faen.

Ikke flytt hit i april. Uansett om det smelter på polene. Det er faen ikke verd det. Men, vi må nyte vinteren mens vi har den, sier sønnen min.

Ja, ja, sier jeg.

Forsåvidt.

Men han om det. Jeg er i grunnen ganske lei. Allerede.

SNØSPURV

Snøspurven er i byen. En stor flokk sveipet forbi meg og bikkja da vi gikk tur i dag. De er så hvite og fine, og minner om vår. Når snøspurven drar videre nordover, skal den i følge folketrua ta med seg resten av snøen. Det er ikke meg i mot. Vi har plenty her oppe på øya der jeg bor. Massevis. De fineste inntrykkene jeg har av snøspurv, er når de sitter i fjæra tidlig om morran, store flokker samla. Det er et syn.

Ettersom jeg ikke har noe bilde sjøl, har jeg lånt ett fra nettsida til Norsk Polarinstitutt der det står mer om snøspurven. Georg Bangjord har tatt dette bildet og har copyright.

Mer om snøspurven kan du også lese her. Du kan høre på dem óg, i opptak: Titt, titt, tei. Skvirrevitt. Eller hvordan jeg nå skal få sagt det.

Hvordan kjenner du den igjen? På størrelse med en gråspurv og lett gjenkjennelig på de store hvite partiene på vinger og hale. Arten er utbredt i den arktiske sonen nesten hele veien rundt Nordpolen. I Europa yngler den på Island, i Norge og det nordligste Sverige, Finland og Russland. I Danmark er den en alminnelig trekk- og vintergjest. Snøspurven er den eneste spurvefuglen som er vanlig på Svalbard.

Nyt våren!