Jeg våkner av meg selv. Jeg husker at jeg har drømt og husker deler av drømmen. Jeg står opp og slår på vannkokeren for kaffe, men finner kaffeboksen tom og må klare meg med en kopp te i stedet. Det blir PG som jeg har lært å like av Mikkel, med melk. Skummet, rosa melk nå, kjøper grønn lettmelk og skummet sammen, to liter for 36 kroner og tenker det er helt greit med skummet nå om jeg fortsatt er i slanke-meg-modus. Jeg veier meg og registrerer at jeg er i vedlikeholdsfase og verken går opp eller ned.
Det er stille ute og klokka er bare litt over sju. Jeg har all verdens tid. Hva gjør en pensjonist når hun ikke reiser? Hun strikker litt på en genser, pløyer noen poster på Facebook, leser morgennyhetene på nett og lar humla suse. Drikker sin te, henter noen klær og kler seg, ikke hver dag jeg orker å hoppe i dusjen nå lenger. Helt ny rutine.
Jeg vurderer å gå etter Klassekampen som har ligget i postboksen siden lørdag - tenker, hurra, der er en lørdagskryssord som venter meg. Jeg fortviler litt over amerikansk presidentvalg, siste nytt fra Gaza og at Rita Westvik er død. Ikke kjente jeg henne personlig, har bare jobbet med henne på én produksjon i NRK under regiopplæring i Oslo. Men hun går inn i den stadig lengre rekka av folk som dør alt-for-unge og alt-for-nærme i bekjentskapskretsen. Det er nesten så man kjenner seg immunisert mot alt sammen, både verdens dårskap og at folk man kjente, nå forsvinner. Utryddes, verst sagt og tenkt, hvis det er en mening bak alt sammen - eller bare dør. Man må ikke si forlatt oss, for det tyder på selvmord. Nå har jeg lært det også.
Min kjære Erik Meyn er logget av, ikke har logget av. Han bare døde. Vi har mista han. Og i den lange rekka etter han, kom Tore Skoglund, noe eldre og omtalt som meget syk i media i forkant, men også Kjetil Næss, vår gode innspillingsleder i NRK Fjernsynet Nord-Norge, som det het den gangen. Og Petter Nome, god venn fra oppvekstårene på Katta. Og nå de siste par dagene Even Arntzen fra Universitetet i Tromsø og Hamsun-kjenner, Knut Erik Olsen eller Eika som vi kalte han, kollega i NRK, samt før omtalte programleder Rita Westvik. Alle døde før - eller tidlig i 70-årene.
Det er for ungt, dette. Vi skulle levd til gjennomsnittsalder i 80-årene, både menn og vi kvinner. Men vi gjør ikke det. Kanskje fordi vi levde for stressende liv, vi og de som er tilknytta media eller ofte var omtalt der. De fikk ikke tida som gode pensjonister med god pensjonisttilværelse. Men hva er det, egentlig? - Det gode liv, denne pensjonisttilværelsen? - Som stillheten etterpå, eller fortsatt engasjement og liv? Begge deler tenker jeg - og skal utdype dette litt mer etter hvert.
Men først skal jeg hente avisa i postkassa og kjøpe mer kaffe. Og mer kattegress til Thomas The Cat som nesten fullstendig har forlatt meg og bare er inne og spiser i ny og ne. Og bare vil ut igjen med en gang etter maten, knapt nok med tid til litt kos. Og full av bittsår i ørene. Han bekymrer meg dypt. Men det får bli mer om dette siden. Nå er klokka snart tolv og jeg må røre på meg.
Innlegg
