Hver dag uten å gå på jobb, må på et vis fylles. Det har ikke vært vanskelig. Hele huset mitt skriker etter opprydding, støvsuging, vask og vedlikehold.
Jeg har hentet en teppevaskemaskin fra Teknisk service og støvsuget alle gulvtepper og befridd dem for kattehår. Jeg maler, jeg leser, jeg rydder i bokser og papirhauger, minner og bilder. Jeg kjører til Remiks med tomme esker og gamle malingsbokser. Det har vært jul, nyttår og filmfestival. Jeg går av og til på tur.
Jeg ser på tv og leser nyheter på nett. Jeg er også innom Facebook flere ganger i døgnet. Av de ting jeg har tatt meg tid til, er å lese mer om ting jeg interesserer meg for eller blir nysgjerrig på. I den siste tida har det vært om Edo perioden i Japan, om nyere motetrender blant Han-kineserne i det moderne Kina og om filosofien til Gurdijeff som påvirket Vest-Europa gjennom industriherren Bennet og hadde forgreininger til USA med et senter for opplyst undervisning i West Virginia dit musikeren Robert Fripp dro for å undevise.
Jeg fant et interessant innlegg om dette, som tok lang tid å lese. Og jeg gjorde det grundig, med liten skrift på nett.
Men Robert Fripp har interessert meg, for lenge sia - helt fra han gjorde en innspilling av låten “Here comes the flood”, som var mye bedre og enklere enn den som min favoritt Peter Gabriel gjorde på en av mine gamle LP’er. Den har en urovekkende tekst som til og med den gang gjorde inntrykk på meg og i dag er mer enn aktuell.
Så jeg graver i minner.
Fripp startet bandet King Crimson, med det legendariske albumet “In the Court of the Crimson King”. Altså en del av min ungdom. Han jobbet sammen med Greg Lake som siden ble Lake i ELP, en av mine favorittgrupper. Han jobbet også med Brian Eno, leser jeg nå, - og produserte for David Bowie, så her er det en gruppe med interaksjon mellom seg som er interessant å lese om, etter så mange år.
Så det gjør jeg nå, femti år seinere. Det virkelig interessante er at Klassekampen nevnte forfatteren Katherine Mansfield som død for hundre år siden, i gårsdagens avis. Tilfeldigvis.
Men spesielt: Hun døde på Gurijeff sitt sted utenfor Paris. Hvorfor dukker disse tingene opp akkurat nå, samtidig? Jeg syns nesten det ble litt rart, etter at jeg hadde lest artikkelen om Robert Fripps sære undervisning, preget av Gurdijeffs spesielle måte å behandle folk på. Dagen før.
Hva er sammenhengen i dette? Det er ingen, annet enn det som frie assosiasjoner og god tid leder meg til. Og der er jeg altså nå. Og det er på mange måter et godt sted å få lov å være i. Omsider.
Her er ett av de gamle minnene fra den gang man druknet i musikk, virkelig levde i den, med den og av den. King Crimson.
Innlegg
