Det er august. Jeg kjører til Hamsundagene om noen dager for å være frivillig, via Narvik. Skal bo sammen med Lene på campen to døgn og ett døgn på Tranøy fyr hvor vi skal spise om kvelden. Jeg har brukt opp budsjettet allerede før avgang, men det får stå sin prøve. Jeg gleder meg som en unge til Tranøy.
Jeg er snart nede i normalvekt som har vært mi målsetning gjennom et halvt år og vel så det, jeg burde være strålende fornøyd, men er bare sånn middels - fordi jeg ikke har nådd målet enda trass i hard innsats i vår og ingen innsats i sommer. Har skrevet mye om det på bloggen min, Matfront.
Der ser jeg nøyere på stoffet semaglutid og på faste som levemåte. For det kan ikke være en diett, det må være en livsstil, skal det fungere for meg. Det må være noe jeg gjør og ikke gjør, hver eneste dag. Som å spise mindre, som å velge vekk de verste karbohydrat-bombene, som å leve mer på grønnsaker, bær, frukt og nøtter og ikke fylle magesekken med for mye volum. Nok om dette, her.
Prosessen kan følges på Matfront - der jeg også har delt erfaringer med lavkarbo gjennom flere år, men det funker altså ikke for meg. Jeg er alt for glad i poteter, grønnsaker, brød og pasta til å si konsekvent nei til det og leve i ketose. Det klarer jeg ikke. Så jeg vipper fram og tilbake i kosten - og i vekta.
Men jeg klarer å leve med litt lengre fasteperioder, opp til 16 - 20 timer om jeg er fokusert på andre ting og får hjelp med å styre appetitten, som nå. Jeg har gått ned 15 kilo fra det verste toppunktet, men kan godt ta 3-4 til, ser jeg. Bli mer fornøyd, ha mindre vondt i ryggen. Men jeg jobber stadig med tankene om et meningsfullt liv, det gjør jeg. Det er meningsfullt å fokusere på sin egen helse når man blir eldre. Men det er ikke et livsinnhold.
Skal jeg slå meg til ro, bli en bedre mamma og farmor og venn og støtte for folk? Det kjennes ikke som nok. Jeg har en indre uro, jeg kjeder meg lettere enn før, og kjenner ikke at bøker, sy- og strikketøy blir nok. Jeg har forfatterskapet, men har ikke klart å ha fokus på det, denne våren.
Å venne seg til at Erik er borte, har vært vanskelig, slitsomt og tungt. Jeg sørger enda over han, selv om han ikke var the big love of my life. Men han var viktig. En klippe, uten at jeg helt forsto det. Når han forsvant, forsvant også en pilar i mitt liv, noe jeg gikk og ventet på, en alderdom sammen med han, kanskje - fordi vi kunne klare det nå, noe vi ikke kunne da vi var unge. Vi hadde det så artig i lag. Vi dro på bilturer og på museum og spiste god mat og pratet om alt. Siste turen var flotte Kistefoss museum i oktober, og siden mange og lange samtaler og meningsutvekslinger på epost, telefon og Teams helt til han ble stille. Det er så meningsløst, dette - selv om jeg vet at livet også er en lidelse og at ingen har overlevd døden til nå.
Hvordan gi mening og innhold når man ikke har en jobb å gå til, og alle venner og familie er spredt og holder på med sine ting, sine egne planer, sine egne reiser? Jeg jobber med å fylle et tomrom, ser jeg - og tenker at å skrive alltid har vært meningsfyllt.
Derfor skriver jeg på bloggene min nå. Det er også skrivetrening. Bare ikke på Kaldfront, for der har jeg en klima-pause, tror jeg, fordi framtida er så skremmende og det var lettere å ta tak før. Men jeg må prøve. Jeg ser det.
Skrive mer - og gi det ut. Sette lavere standard på utgivelse, ikke sette så himla høye krav til meg selv med den indre perfeksjonisme som fortsatt rir meg. Et indre krav om noe, en stor angst - egentlig, om ikke å være god nok. Jeg ser det. Selv om det egentlig er helt absurd å holde på med. Jeg har fylt 70 år - hvorfor bry seg om hva andre syns? Sånn egentlig? Noen syns jeg er bra nok. Noen syns jeg er mer enn god nok. Holder ikke det for resten av livet?
Men det er noe om å holde mål i egne øyne - og det vet jeg ikke helt hva handler om. Det er noe jeg må tenke enda mer på i tida som kommer. Hvorfor er vi her på jorda, og hva skal jeg gjøre med akkurat det, nå som tida renner ut i sand og det meste av den er brukt opp?
Innlegg
