TIMEOUT

Har en timeout på en av de mange Kanariøyene, La Gomera. En ørliten pause fra hverdagen på ei brun og grønn ferieøy langt ute i havet.

Våkner tidlig, setter på vannkokeren og tar kaffekoppen med tilbake i senga. Sover med bare et laken over meg, sola står opp halv åtte her og ut av det åpne vinduet ser jeg de mørke, brune fjellene som kneiser mot himmelen. Det er lavafjell, bergarter som er vulkanske og har eksplodert opp fra jordas indre. 

Strendene er sorte, steinene er grå og blir blanksorte når havet slår over dem.

Jeg hører lyden av havet hele tida, svære brenninger som slår inn over de sorte fjærsteinene. Samme havet som hjemme, Atlanterhavet. Og over mot den andre sida seiler de vågale nå i denne tida, de rir på vinden i retning Karibien i små og store seilbåter over verdenshavet.

Nyhetene hjemmefra når oss som før, vi leser debattene rundt stortingspresidenten som nå går av, politiet som skal etterforske pendlerne på Stortinget og helsevesenet som kneler under vekta av viruset som hjemlandet mitt har avlyst restriksjonene rundt.

Her går alle med munnbind, i butikken, på bussen og ferga og på vei inn på kafeen. Det er påbudt. Og Spania forlanger EU sitt koronasertifikat for å slippe deg inn. Det provoserer ikke meg. Jeg tenker at det er en vei å gå for å stoppe den verdensomspennende pandemien som har krevd så mange liv. Men jeg ser på nettet at debatten går for fullt, der hjemme.

På ett vis blir lille Norge så fjernt når man tar en timeout. Og jeg trengte det lille pustet i bakken før vinteren setter inn, med snø, is og kulde, mørketid og brøytekanter. Gleder meg ikke til å dra hjem, samtidig som huset mitt alltid trekker - kattene som mjauer etter ferskt fór, sønnen som romsterer på  badet om morran før avgang til universitetet, barnebarn-besøkene og jobben som venter med sin dynamiske, litt nervøse atmosfære. Sånn er mediavirkeligheten: - Hei, hva skjer? Og vi løper i vei.

Her skjer det ikke så mye. Naboleiligheten har besøk av småbarn som leker på terassen. Vannet i svømmebassenget er begynt å bli kaldt, og kveldene er kjølige. De tyske turistene går på fjellturer og noen av dem som ender opp her på vestsida av øya, er sånne unge eller gamle hippie-typer, hehe. Lett å kjenne igjen! De gamle gutta har grå hestehale og bærer på gitaren eller sax’en sin, de unge gutta har langt hår, knyttet opp i en rotete kule midt oppe på hodet. Det er ikke lenger siste skrik, spør du meg - og det ser ut som en kråkebolle som ikke har vært i befatning med kam eller børste fra før koronaen satte inn. Og det begynner å bli lenge siden. Men er det trend, så er det trend. Jeg bøyer meg for moten, går i mine eldgamle shorts og t-skjorter og spiser god pizza eller dårlig spansk kafé-mat med masse pommes frites og brød og gremmes over karboinntaket. Men skitt, er det timeout så er det timeout.

Ryggen protesterer mot fremmed madrass, men snart tar jeg på meg badedrakten for et morgenbad, og så blir det sein frokost på terassen dit sola akkurat når, og så en rusletur ned til nabobebyggelsen i sør der entreprenørene er i sving og heisekraner og anleggsmaskiner bråker og støver akkurat like mye som hjemme. 

Ingenting er perfekt, ikke engang i paradis. 

Og hjemme i Norge går livet videre akkurat som før, og når jeg kommer hjem skal jeg ta tak i det, alt sammen. Men ikke akkurat nå, for jeg har en bitteliten og litt innholdsløs timeout.

Men siden - siden skal jeg ta fatt i debatten om pendlerfradragene på Stortinget, budsjettjusteringene og behovet for koronasertifisering for å holde den livstruende smitten i sjakk. Siden skal jeg ta fatt i de uferdige manusene, avslutningen på arbeidsplassen og de litt for mange kiloene på badevekta. 

Men bare gi meg et bittelite øyeblikk mer med timeout og pause. Så kommer jeg.