Stein Mehren og hans dikt var en sterk fascinasjon da jeg var i slutten av gymnastida. Vi skrev en skoleoppgave om han, og finleste diktene fra hans tidlige diktsamlinger. Jeg rydder huset, og fant et kort med dette diktet som jeg fikk da jeg fylte 40. Så det er skrevet lenge etter 1972 da vi elsket han, klassevenninne Bente og jeg.
I utganspunktet ser han en båt fare forbi på fjorden. Kanskje ser han også skyggen under båten, eller kanskje er det bare en tankekonstruksjon, en fantasi. Det slår meg at han lager fantastiske bilder, og formulerer noe om forholdet mellom ord og tanke som fortsatt er interessant å lese.
Kanskje særlig når man rydder for å tømme huset og reflekterer over livet sitt, som det har vært.
Et bilde
vi smir våre tanker i ord
man tanken er ikke ord. og jeg må
tenke på en skygge som jager
under en båt i stor fart
og i dette bildet vet jeg ikke
om det er tanken som aldri når igjen
ordene, eller om det er ordene
som aldri innhenter tanken
men av og til opplever jeg
at jeg får et glimt av mitt eget liv
som når en båtskygge ett sekund
treffer sanden på sjøbunnen
og fanget, inne i dette bildet
er jeg plutselig gnistrende våken
som om jeg ligger under vann og ser
skyggen av en båt fare over meg
Stein Mehren
fra Nattsol 1992
Innlegg
