LITTERATURFESTIVAL, ET PRIVILEGIUM

Føler meg så priviligert som bor i by med litteraturfestival. Ordkalotten har pågått siden tirsdag. Og hver eneste dag er det nye spennende møter, nye innsiktsfulle samtaler, nye perspektiver og nye bøker jeg ønsker å lese. 

Fredag: Opplesning fra nye bøker på Tromsø bibliotek, Poesi-slam og interessant samtale mellom styreleder i Ordkalotten, Ruben Moi, og multikunstner Cornelius Jakhelln, blant annet om begrepet ære.  Fritt Ord-prisvinner Bjørn Vassnes som snakket om vitenskap og samfunnskritikk.

I går: Lørdagsuniversitet om Nansen og Havet ved historiker og Antarktis-farer Harald Dag Gjølle fra Universitetet i Tromsø. Kjempeinteressant!

Opplesninger som dem jeg hørte på lørdagen, med Sigrid Merethe Hanssen og Ragnhild Nilstun, gjør meg hanestolt over å tilhøre et forfattermiljø med så gjennomført dyktige opplesere og teksforfattere som dem vi har her nord. Flotte tekster, nydelig gjennomført. 

Samtalen mellom forfatterne Helga Flatland og Kjersti Kollbotn gjorde meg sulten på å lese Helga Flatlands bøker om unge menn som går i krig, og hva sorg og død gjør med nærmiljøet rundt dem etter at de er blitt ofre for krigføringen i Afganistan. 

Kjell Fjørtoft-seminaret og konserten i regi av Nordnorsk Forfatterlag i begynnelsen av uka var begge høydare for meg. All ære til forfatterlaget - og smekkfullt på konserten til minne om visesanger Jack Berntsen! Skikkelig mimreaften. Alle fikk synge med på kjente og kjære tekster. Det var en opplevelse som jeg kommer til å huske lenge.

Uka er snart over. Men det er ei flott uke, når litteraturfestivalen preger Tromsø by. Jeg er stolt og glad over i være delaktig. Priviligert. Ja, det er jeg faktisk.

EN ROMAN OM DRIFT, DRØM OG TØRST

Høsten er lesetid, og jeg har nettopp lest Ellisiv Lindkvist sin første roman, Tørst.

Til tross for forfatterens valg av et nokså insisterende språk som tok meg noen sider å venne seg til, var det ikke vanskelig å bli grepet av handlingen. To unge jenter vokser opp i ei bygd sammen. Og som Alma i Få meg på for faen, er de kåte på livet, på hverandre og lengter etter at noe skal skje.

Romanen følger dem til hovedstaden og gjennom faser av levd og uforløst liv. De tidligere så tett knyttede venninnene driver fra hverandre, men også sammen igjen. Og romanen ender i et - for meg nokså uventa  - hetero parforhold for dem begge to. Det, trass i mange flere muligheter og utfordringer på kjønnsmarkedet enn for bare én generasjon siden.

Ettersom de er moderne kvinner i drift og søken, tror jeg ikke at dette forblir varig for noen av dem, noe som ville gjort en oppfølger til Tørst til interessant videre lesning! For jeg tror ikke noen av dem er utørste ved romanens slutt.

Som minst én kvinnegenerasjon eldre enn forfatteren, observerer jeg mange samfunnsmessige endringer i beskrivelsen av ungdom-/tidlig voksen-perioden i kvinners liv når man sammenligner med tekster fra 70 og 80-tallet. Kåtskapen og seksualiteten er langt mer eksplisitt. Presset er større. Oppvåkning og utprøving av eget kjønn er anderledes for ungdom av i dag enn det var for noen tiår siden. Dette preger Tørst.

Lindkvist skriver modig og likeframt og legger feministisk filosofi inn i hovedrollene og deres tankeverden. Jeg liker også metafiksjonen, der hun smyger egen litterær virksomhet inn i romanteksten! Samtidig er ikke dette en roman som pløyer dypt ned og inn i jentenes psykologiske liv. Jeg kommer ikke under huden på noen av dem, og identifiserer meg ikke. Jeg står som leser litt utenfor og registrerer forfatterens iscenesettelse av to kvinners liv gjennom noen dynamiske år. Men det sjenerer meg for så vidt ikke. Jeg vil imidlertid gjerne vite hvordan det går med dem, etterpå. Kommer det en oppfølger, mon tro?

Jeg leste boka på knappe to dager mens jeg var på reise. Jeg leser den gjerne én gang til. For under tekstens tilsynelatende enkelhet ligger det tanker som definitivt kan tenkes flere ganger.

FREDSPRIS TIL TRE KVINNER. GRATULERER!

Nobelprisen til tre av verdens fredselskende og modige kvinner. Dette er bra, jenter - dette er vi stolte av! Les mer om dem i Aftenposten her.

FJØRTOFTSEMINAR AVHOLDT I DAG

Dette seminaret er jeg i bunn og grunn litt stolt over å ha vært med på. Det var lærerikt og interessant. 

La oss håpe det bli flere slike seminarer, til ære for en av landsdelens framifrå menn. 

På seminaret ble han både hyllet og satt inn i en norsk krigshistorisk kontekst. Han ble prist, både som uredd journalist og uredd forfatter. En god venn var han også. Kjell Fjørtoft til minne.

DON'T WORRY IF YOU DON'T NEED TO

Denne bare må jeg dele på vei ut på tur. Den er så deilig på en søndags morgen. Vi lager oss ofte flere bekymringer i hodet enn vi faktisk må møte i hverdagen. De fleste av oss i hvert fall. 

De som virkelig har bekymringer, må selvfølgelig forholde seg til den virkeligheten de lever i. Men de konstruerte bekymringene: La dem fare. Og god helg.