LØPSTIKKE OG KJÆRLIGHET

Det tar tid å venne seg fra livet ombord på et kystvaktfartøy parkert ved et isflak, til vår-sommeren i nord.

Sjøl om det er såkalt sommertid nå, er det en kjølig fornemmelse knytta til denne årstida når det fortsatt er så kaldt i skyggen at man småfryser når man kler seg i sommerklær. Da var det faktisk bedre på isen, med overtrekksbukser og filtstøvler og vindtett påkledning når man først skulle ut.

Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om, men det demrer noe om at blåveisen sto i knopp da jeg kom hjem og at løpstikka vokser sånn at det vises fra dag til dag. Så det er i hvert fall vår. Men jeg føler meg fortsatt litt bortreist, smil.

Løpstikke er en staselig plante, Levisticum officinale, eller lovage som den heter på engelsk, kjærlighetsurten. Jeg legger store mengder av den i ovnen og setter den på mild tørking i 50 graders varme, og da lukter det fantastisk i hele huset. Siden strør jeg den på salater, har den i dressinger og smaksetter supper og fiskekabaret med løpstikke. Det er knallgodt.

Fiskekabaret er forresten fin sommermat: Hardkokte egg, reker, krepsehaler, fine biter av all slags god fisk, fint oppkuttede grønnsaker som selleristang, strimler av gulrøtter og et lite dryss av fersk løpstikke. Aspicpulver kjøpes i butikken og blandes i en halvliter kokende vann. Stå kaldt til det stivner. Hvitløksmajones, sennepsmajones og/eller en god rømmedressing til. Vel bekomme!

Ha ei fin helg, alle sammen. Håper løpstikka får ei frodig påvirkning på kjærlighetslivet til alle bloggleserne, nå som sommeren står for døra her nord. Bøndene pleide å plante den ved utgangen av fjøset slik at kyrne og kuene tok seg noen skikkelige jafser før de skulle ut og ha seg i enga. Det var i de gode tider før kunstig inseminasjon ble innført. Og løpstikka virker, nemlig. Både på lysten og evnen. Garantert.

EN UNIK OPPLEVELSE

Klokka er snart halv sju, morgen. Jeg ligger i lugaren og hører lyden av isen som bryter mot baugen, kjenner ristinga når vi skjærer gjennom de siste flakene. Vi har gått gjennom Grønlandshavet, har passert inn i vernesonen, og er snart ute av isen.
Det går mot veis ende.

I går kveld tok vi om bord et isflak på nesten sju tonn som står på bakdekket. I fryserommet ligger det tre store snøblokker med isbjørnspor som skal vises fram for publikum under Åpent skip i Tromsø når vi kommer hjem.
Det er sommer i sør og vår i ishavsbyen. Men dette har vært tre helt fantastiske uker av livet mitt som jeg aldri kommer til å glemme. Jeg husker en sein høst for noen år sia. Jeg kom fra USA, der jeg hadde opplevd 11. september på nært hold. Jeg hadde et snev av post 9/11-syndromet, som de så fint kalte det. Jeg følte meg nedtrykt, rotløs og i kaos.

- Snu fokus, sa en venn av meg, - kom til Longyearbyen i februar. For da er det så fint lys.

Alle mennesker opplever vendepunkter i livet. Det er øyeblikk du seinere ser tilbake på, med visshet om at det skjedde det noe vesentlig. Jeg dro til Svalbard i februar, og en varm interesse for Arktis våkna i meg. Min kjærlighet til kulde, som jeg ofte kaller den.

I fjor var Framstredet et vagt begrep i min bevissthet. Nå er det et landskap av is, hav og himmel der jeg har lært urolig mye om klima og nedsmelting på kloden. Der jeg har vasset i snø til knærne med dagslys hele døgnet, filmet isbjørn og forskere på isen og dykkere på vei ned under den. Der jeg har lært om dypvannsdannelse og Dopplereffekt, om saltholdighet og CTD-målinger, en kunnskap som jeg håper å kunne gjøre bruk av i mitt virke som journalist og forfatter.
Jeg har også lært å se med nye øyne. Gjennom kameralinsa så jeg detaljer som jeg aldri har visst om, i tåke og krusninger på havet, i is som brytes og lys som skifter.

Derfor har jeg lyst til å takke IAOOS og Det Internasjonale Polaråret for fokus på viktige problemstillinger, Norsk Polarinstitutt for plass på toktet, NRK som ga meg anledning til å reise og nyhetsavdelinga for Troms og Finnmark som ga meg plass til blogg og bilder gjennom tre lange uker.

En kjempestor takk til alle forskerne for inspirerende samtaler og AirLift-gutta for coole helikoperturer, en klem til tekniker Tor Ivan Karlsen og fotograf Rudi Caeyers for fine innspill og spennende vinklinger i kameraet. Honnør til VTO Wingsternæs som tjora meg fast i baugluka så jeg kunne henge med kamera foran båten og filme isbryting på nært hold.

Og ikke minst, et rungende hurra for hele KV Svalbards besetning og skipssjef, som det har vært en opplevelse å få reise sammen med.

Hele bloggen fra denne turen finner du her.