BLING ER TINGEN, SÆRLIG FOR KATTEN!

Jeg klarer ikke kjøpefritt år igjen. Det var enklere i fjor. Da funka det nesten helt. Når man reiser, blir man ofte betatt, og må handle noe. Men jeg er flinkere enn før - og tenker mer over hva jeg kjøper. I Libanon ble det tre-og-en-halv meter bling-gardin fra basaren i Saida, to bling-smykker og gode såper i gave til meg selv og andre. 

Det morsomme var å komme hjem, for den nye katta mi - Gaupe - ble helt betatt da jeg tømte kofferten. Først i selve gardinstoffet, siden i den tomme kofferten. Han syns at bling var fint og ville kove i det flotte stoffet! Men jeg klarte å få tatt et bilde før jeg måtte avvise han: Man bærer tross alt ikke med seg tre-og-en-halv meter gardinstoff hjem fra Middelhavet for at katta skal gå berserk!   

Siden lå han rolig i den tomme kofferten og var fornøyd. Eller kanskje bare litt sur fordi han ikke fikk leke med det nye fine stoffet? Katter er rare dyr. Fine, rare dyr.

VÅRSOL, SNØ OG VARME

Ja, våren er her! Jeg drikker morgenkaffen på verandaen i sol, og selv om jeg har pledd og terassevarmer - er det selve lyset som er tingen. Masse sol på hvit snø. Men nå er våren på gang. Definitivt!

ICE SURPRISE. EN FILM OM IS

Jeg må nok få med nyheten om ICE SURPRISE på denne bloggen også:

Det er lagt ut en film på youtube fra isen i Framstredet i 2008 - et forskertokt jeg fikk være med på gjennom Det internasjonale polaråret - IPY.

Gode venner, fotograf Ken Are Bongo i Kautokeino film - og musiker Iselin Fergestad har hjulpet med klipp og lydlegging, og 1. mai la Iselin filmen ut på youtube til alment påsyn. Litt heftig. Delt på facebook flere ganger. Mange kommentarer.

Og du kan se den her. Tar deg 15 viktige minutter av livet ditt.

OM SØNDAG OG SØPPEL. SORG OG SNØ

Hva er verd å skrive om på en søndag som ikke handler om rettsaken som pågår og som er på alles lepper? At man plutselig blir sittende ved siden av noen på en fest som har mistet sønnen sin på Utøya. Som sier at vi må leve videre med storsinn. Jeg undres på om jeg har så stor spennvidde, gitt. Jeg tror ikke det.

Livet mitt spenner for tida ut seilet mellom begravelse og jubileum. Noen dør som har vært nær deg en gang, men som du mista kontakten med. Og i neste øyeblikk: Noen feirer en jublende, rund dag og du vet at du har kjent vedkommende i snart førti år. Men også der har det vært av og på: Perioder med og uten kontakt. Sånn som livet er. Vi skulle vel ha sett hverandre oftere, tenker jeg. Vi skulle vel egentlig det. Sånn har jeg det med flere. Men jeg rekker ikke over det, orker ikke.

Og så tenker jeg at det er viktigere enn noen gang å begynne å sortere: Søppel fra verdier, folk du kjenner - fra folk du virkelig bryr deg om. For nå renner tida ut i sanda mye fortere enn før. Jeg kan trygt fastslå at over halve livet er passert. Og vel så det. Jeg vil lukke meg for den erkjennelsen. Men samtidig være åpen.

Være åpen nok til å sitte sammen med noen som deler sorgen sin med deg, selv om du ikke kjenner personen. Bare være der.

Og være våken nok til å observere at krokusen blomstrer ved grunnmuren av den gamle steinkirka. Selv om akkurat denne søndagen startet med snø. Igjen.