I går fordypte jeg meg i begrepet indian summer. Egentlig er det ikke nå, selv om Nord-Norge nyter en septembervarme annerledes enn tidligere. Indian summer - det er varmebølge etter de første bitre frostnettene. Og de har vi ennå ikke hatt.
Jeg leste om den aller lyssterkeste stjerna, Sirius, som er er med på å definere det vi kaller hund-dagan, det er perioden fra 23. juli og et stykke inn i august. Det er knytta mye folklore og overtro til begrepet. Men det jeg ikke visste, er at Sirius kalles Dog star eller hundestjerna. Fordi den er den sterkeste stjerna i stjernebildet Store hund eller Canis Major og tilhører stjernebildet Orion, som en av hans hunder.
Og det var hund jeg egentlig ville skrive om. Min vakre hund som jeg feirer indian summer sammen med. Sita er født i 1997 og er fylt fjorten år. Hun går på en liten coctail av medisin for dårlig hjerte og smerter i leddene. Kanskje diskutabelt å medisinere en hund, men likevel har det ført til en deilig oppblomstring av livsglede.
Se, hvor hun smiler her hun prøver å lokke meg til kjøleskapet for en godbit! Og ja, - det er egoistisk at jeg ønsker å beholde henne ei stund til. Men selv om hun snorker når hun sover og ikke orker lengre turer, er hun så blid og matglad og hyggelig at det er en fryd.
Vi gjenopplever gode minner, tusler på mange, korte småturer og tuller i sofaen når hun er i det humøret.
Jeg klarer ikke forberede meg. Men jeg klarer å sette pris på hver dag i denne seine oppblomstringa av sommer. Tenker at jeg har den fineste vennen og følgesvennen i verden. Og fryder meg over det. Så lenge det varer.
Bilde: Wikipedia commons og NASA
Innlegg
