Når man kjører over hundre mil for å gå på konsert, bør forventningene innfris. Det gjorde de!
Jeg kjørte til Hamarøy for å overære Vamp i Hamarøy kirke, plukka opp Kine i Bjerkvik og booket rom på Tranøy fyr til oss begge. Det var så fint, det var slik ei elektrisk stemning i kirka, og så fullt kjør og rocka - særlig når Øyvind Staveland klatra opp på plattingen med trommesettet til sønnen Odin og de spilte fletta av oss alle. Sterkt! Og så fint det må føles å ha sønn i sitt eget band, med samme genuine interesse for musikk!
Etterpå bad jeg scenegutta som rydda spørre om gitaristen Torbjørn Økland, som jeg jobba med på Svalbard i fjor vinter, kunne ta en tur ut foran scenen. Stor klem! Så hyggelig å treffes igjen! Jeg sa det til han:
"Torbjørn, - jeg kløp Kine i ermet under konserten og fortalte med stolthet - den gitaren og jeg har vært i Tempelfjorden i lag!"
Torbjørn spilte også under programmet Is, kunst og kulde der vi besøkte Svalbardkunstneren Olaf Storø i Longyearbyen.
"Torbjørn, - jeg kløp Kine i ermet under konserten og fortalte med stolthet - den gitaren og jeg har vært i Tempelfjorden i lag!"
Torbjørn spilte også under programmet Is, kunst og kulde der vi besøkte Svalbardkunstneren Olaf Storø i Longyearbyen.
De gjorde en storartet konsert. Da de var ferdige, sto ei fullstappa kirke og klappa. Ingenting er som den levende musikken!
Hva er vel hundre mil mot noe sånt? Som et lite steinkast!
Så rart å møtes itte flere år.
Et ”kossen har du det” og ”takk det går”.
I farten får eg ikkje sagt deg mer,
men lese fort ditt ansikt og ditt hår-
Der går så mange frammamde omkring.
Men eg ser ingen. Der fins ingenting
i nåken små sekunder, bara du. Det streife
hjerta så ein fuglaving.
Så fort og flyktig. Brått e alt forbi,
og me går kver te vårt. Men kanskje i
det korta møtet myldra tusen ord
så visst va unødvendige å gi.
I mellom mennesker som oss, som sto
så nær kverandre eingong, går ei bro
fra kyst til kyst, usynlig over sjø som binde
dei te ett om dei e to.
Tekst: Kolbein Falkeid
Innlegg
