METROPOLIS. ET FILM-EPOS

Opplevde et gammelt filmeventyr i går kveld, den utvida versjonen av Metropolis med nyskrevet musikk til. Tromsø Internasjonale Filmfestival - TIFF, har sammen med spennende musikere satt nye toner til kultklassikeren fra 1927.

Metropolis er en av historiens mest ikoniske filmer. Og den er både vakker, dyster og visjonær.

Fritz Langs science fiction-epos har inspirert både regissører, arkitekter og kunstnere helt sia premieren i 1927, og mange mener at filmer som Blade Runner og Star Wars står i kreativ gjeld til Fritz Lang og hans kones filmmanus. 

Metropolis er en kjærlighetshistorie, en dystopi og en kritikk av blind tro på teknologisk utvikling. Etter omfattende restaureringsarbeid ble filmen vist i sin opprinnelige form under filmfestivalen i Berlin 2010, og nå ble denne versjonen vist i Tromsø. Honnør til Martha Otte, filmfestivalens leder.

Musikken er komponert spesielt for anledninga og spilles av Cleaning Women (Finland), Nasra Ali Omar (Norge), Gudmund Rotevatn Østgård (Norge) og Ivan Afanasyev fra Russland. Det var både spektakulær musikk og monotone lydkulisser som samstemte godt med det vi så på skjermen.

Fant en filmomtale på nett som jeg likte godt. Deler den gjerne. Metropolis har så absolutt et tema som er verd ettertanke. At den var Hitlers yndlingsfilm sier sitt, og gir meg skikkelig creepy assososiasjoner til det som skjedde under siste verdenskrig. Katastrofen som kommer, gir meg mange tanker om vår teknologiske samtid og de mulige sammenbrudd vi kan komme til å oppleve. En sterk filmkveld med uventa sterke religiøse og politiske overtoner. Takk til Tromsø Internasjonale Filmfestival som henter verdensklassikere til oss i Arktis.

SNAKK OM BLOGGING

Jeg er invitert til å snakke om blogging i kveld og bruker derfor bloggen som ei lita huskeliste. Så kan du ta del.

Her er bare noen få av de mange blogger jeg liker og kan bruke som eksempler på ulike ting: Vi starter hos vaarloek, min artige bekjente fra Harstad som jeg dumpet innom ved et tilfelle og som jeg nå både har truffet på filmfestivalen og hatt som gjest ei uke da hun var praktikant her i byen.

Sannsynligvis fant jeg den freshe vårløken via Oda Bharfot som jeg har fulgt i årevis og som jeg deler film og fotointeresse med. Dessuten er Oda et friskt pust fra hovedstaden når vi snør ned her nord.

En som tok kontakt og spurte meg til råds om blogging, - og som nå driver nesten som proff med mange gode blogger på samlelista si, er min gamle kollega Eirin som plutselig kunne fortelle meg om store endringer i fjor høst - på bloggen hennes som heter Sagt med hjertet. Nå bor hun og familien et år i Spania.

Andre blogger jeg leser og lar meg inspirere av, finner du lenker til i innlegg her på Ordfront. En av dem er Poetiske Paradokser som er skrevet av danske Megan, som egentlig heter Lene, og som jeg etter hvert føler jeg har mer og mer til felles med. 

Så har vi gode blogger som  zen habits som lærer meg noe om enkelhet, om rutiner, om kunsten å rydde og sortere, en prosess jeg stadig er i gang med. Så har jeg latt meg inspirere av den svenske Köpstoppsbloggen som bare i navnet har gitt meg inspirasjon til dette året: med kjøpestopp. Blant anna har bloggen et prosjekt gående som heter vi rensar og rensar. Hm - dit er jeg på vei. Dette er inspirerende! Og bremser på forbruket!

En anna svensk blogg jeg stadig kikker på er hos folkene som driver Kiviks lilla råa nede i Skåne. Ikke at jeg tror at jeg noen gang blir en ekte raw-food-eater, men likevel!

Jeg har også et godt øye til fr.martinsen som stadig skriver ironisk, analytisk og i tilegg ofte veldig morsomt om hvordan det er vi ter oss i dette samfunnet. Og mye mer.

Her er feeden til en viktig klima-informator for meg: Meltwater newsfeed. Den er jeg innom så og si hver dag for å holde meg orientert om det som skjer, og for å kunne lenke videre til min egen blogg om kald kjærlighet som jeg bruker for å lagre og systematisere kunnskap om det som faktisk skjer i Arktis.

KINE DIGGER BLIX

Snart blir det salmeprogram! God, gammeldags salmesang med orgelkomp. Men ikke med hvem som helst: 

For hvem digger Elias Blix - han med Gud signe ditt dyre fedreland og Å, eg veit meg eit land? 

Jo, det gjør mi gode venninne, Kine Hellebust, vanligvis kjent som sanger og skuespiller i den lettere sjanger.
 

Vi dro til Gildeskål gamle kirke, der Elias Blix blei døpt og konfirmert. 

Snart blir det flott sang og små historier om salmedikteren derfra. Søndag i februar. Jeg lover å påminne dere om programmet. For det blir stemningsfullt!

DAGENS ORD

Bare noen ord for dagen, fra et dikt av den meksikanske dikteren Octavio Paz. 

Litt fint, egentlig. Vi er kanskje litt mer enn støv. Stjernestøv, kanskje?

NÅR EN GAMMEL VENN DØR

Noen jeg kjenner, mista kjæresten sin nylig. Det føltes utrolig trist, selv om de ikke er nære venner av meg.

Men også dyr dør. To dager før jul måtte vi avlive en av kattene her i huset. Jeg grudde meg i dagevis selv om jeg visste at det var nødvendig og barmhjertlig, for han hadde en infeksjon som ikke ville forsvinne. Han led nok ikke, han spiste og malte og sov på føttene mine. Min beste kattevenn noensinne, så klok og varm - og en slosskjempe på nesten seks kilo. Fortsatt blanke øyne, blank pels. Men alvorlig syk. Uten medisin som kunne lindre.

Han kunne ikke ha det sånn, han hadde det ikke godt - så veterinæren kom hjem til oss og ga han ei sovesprøyte mens han lå på yndlingspleddet i sofaen. Etter bare et minutt sovna han med hodet i hånda mi. Så vakker og stor, en venn gjennom 15 år.

Vi gikk på kjøkkenet, yngstesønnen og jeg, og gråt en skvett da veterinæren avlivet han. Det orket vi ikke se på. Så henta hun oss inn på stua igjen og vi strøk på den enda varme pelsen og sa adjø. Og så løftet vi han over i ei kasse som hun tok med seg. Vi ville ikke begrave han i hagen, for det er så mange store hunder i området og vi kunne ikke risikere at han ikke fikk fred.

Hun som kom fra veterinærsenteret var så rolig, og vi hadde tent stearinlys i stua. Melkior sov da hun kom, og løftet såvidt på hodet. Og vi var enige om at det faktisk var fint, det hele. Stillferdig og verdig. Og trist. Utrolig trist. Hvor glad man kan bli i et dyr?

Også så vanskelig som det er å ta adjø, uansett hvem det er, hvis det er noen man virkelig bryr seg om. Men det må bare være sånn. At ting tar slutt. Det må det.

Jeg savner ennå Melkior, selv om gammelkatta Balthazar på 16, sitter på kjøkkenbordet og mjauer utålmodig fordi han gjerne vil ha flere reker. Han har spist opp alt som er. Og jeg tenker nok han savner Melkior, han også. Gode pusen.