Men i dag er en dag å merke seg: Jeg synker sliten ned på sofaen, sliten - men fornøyd. Jeg har spadd opp grønnsakslandet - de få potetene som hadde blitt igjen i jorda fra i fjor, lot jeg få spire. Og nå er de høstet! En knapp bærepose, men det er usprøyta, ærlig potet fra eget land. Skal spises med andakt, som mora mi ville sagt det. Bare skrubba rein og dampa og med smør på. Ikke noe tull ellers.
Litteraturfestivalen Ordkalotten er over her i Tromsø, og jeg burde blogget om det (det er alltid så mye man bør, pokker heller!) - i går var jeg på en gjennom herlig opplesningstime med Henning Howlid Wærp, Liv Lundberg og Kjartan Fløgstad. Ble så inspirert, så oppløftet og så glad - det er så mye fint ordene våre kan brukes til. Glede - og opplyse andre - for eksempel. Gårsdagen var et eksempel på det. Henning leste reisedikt fra si siste diktsamling, noe med Sofia, heter den. Sofia. Halifax. Han var både veldig inspirerende og veldig morsom. Faktisk!
Liv leste ett dikt fra hver av sine 9 diktsamlinger, mange av dem som jeg kjente godt fra før og har her hjemme - har nesten alle bøkene hennes - hun har vært min lærer på forfatterstudiene og jeg har fulgt henne helt sia Tveegget engel. Det var fint. Liker særlig det diktet der hun kjører isdronning gjennom vinteren.
Kjartan Fløgstad snakka om "Nordaustpassasjen" og fortalte om de ulike typene du kan møte i boka og vi lo så tårene rann. Han er en ordets kunstner. Gleder meg til å lese. Men foran han i rekka ligger Asbjørn Jaklin sin krim: Svart frost. Og Linn Ullmanns Det dyrebare. Heldigvis er det bare høsten ennå og vinteren er lang. Lang og mørk og full av ved fra kjelleren som det skal fyres med, mens man krøller seg sammen i sofaen. - Å, det er ei fin tid, den som kommer mot oss nå!
Innlegg
