EN STJERNE SOM HAR MISTA BESINNELSEN

Det finnes ei rand lengst bort i solsystemet som kalles Kuiperbeltet. Det er der kometene kommer fra. I følge Snusmumrikken er en komet en ensom stjerne som har mistet besinnelsen og farer rundt i verdensrommet med en glødende hale etter seg. Alle andre stjerner har ordentlige baner å gå rundt i, men kometen kan dukke opp hvor som helst.

Her også.

Slik presenterer de seg sjøl på permside to av magasinet sitt, Kuiper. Og jeg er selvfølgelig alt for seint ute. Jeg skulle skrevet om dette for lenge sia. I fjor. Særlig da dobbeltnummer 3-4 av Kuiper kom ut med tekster om økokritikk og sammenhengen mellom natur og litteratur.

Det nummeret av Kuiper ligger fortsatt i den andre halvdelen av dobbeltsenga og blir fortsatt lest. Og jeg liker det. Jeg liker åpninga der det reflekteres over røyk fra huset ved sjøen, i Olav H Hauges gjendiktning av Bertold Brechts kortdikt Der Rauch.

Jeg liker den åpninga særlig godt akkurat nå, fordi jeg nylig har lest i en herværende dagsavis om forskning som fastslår at vedfyring kan fremkalle kreft. As if I care. I går fyrte jeg opp i ovnen med skikkelige tørre vedkubber og nøt varmen og gleden ved å se den åpne ilden. Hvor hadde mennesket vært i evolusjonen hvis det ikke hadde lært seg å brenne ved? Men vi lar den saken ligge nå. Stjerner må ikke miste besinnelsen hele tida.

Det vesle huset under tre ved sjøen.

Frå taket stig røyk.

Vanta han

kor vonløse vore då

hus tre og sjø.

Og det er sant. Hvis røyken blir borte og mennesket mangler, blir tilværelsen på sett og vis meningsløs. Jeg assosierer dette med eksisterende miljøkrise og mitt eget nærvær i nord.

Ja, det både koster å bo og reise i Arktis, og jeg bedriver hver eneste dag en form for rovdrift på eksisterende ressurser. Mitt liv er basert på en økende hunger etter karbonholdig brennstoff som forurensere vår klode med store mengder CO-2 og fører til varmere klima på kloden. Men uten tilgang på hus og varme, snøscootere, fly eller båtmotorer hadde dette landskapet ikke kunne blitt erobret. Og hvem skulle da glede seg over den høye aktiske himmelen? Eller snakke om betydningen av isen som smelter? Her er paradokser i fleng.

Jeg leser i Kuiper at vår verdensanskuelse i dag baserer seg på filosofen Fransis Bacons (1561-1626) teorier om å benytte vitenskap og teknologi til menneskelig nytte og velferd. Og får bekrefta at dagens teknologiske utvikling i stor grad preges av overmot og overdrivelse, - henta fra artikkelen om Utopi, kunst og miljøkrise. Interessant.

Og så litt om illustrasjonene: Jeg simpelten elsker alle bildene av utstoppede isbjørner i dette økonummeret, og bidrar gjerne med min egen, henta på Longyearbyen flyplass. En deilig ironi.

Og jeg tar med at Kuiper har sitt utspring og sin redaksjon i det aktive, litterære miljøet i Tromsø.

Selv i perioder av mitt liv når jeg ligger flat på rygg og stirrer i taket, grunner jeg mye over slike økofilosofiske og økopolitiske spørsmål som opptar meg daglig og som vi kanskje burde snakke og skrive enda mer om? Jeg har min egen Blogg om kald kjærlighet der jeg samler på bilder og artikler om kalde fakta. Og Kuiper har si egen nettside der du sikkert kan skaffe deg et eksemplar eller et abonnement.

Avslutningsvis vil jeg nevne forfatteren Robert Hedin fra Red Wing i Minnesota som har skrevet, redigert og gjendikta over tjue bøker med dikt og prosa. Og som avslutter Kuipers dobbeltnummer 3-4 i 2008 med noen tekster. En av tekstene liker jeg så godt at jeg legger den ut under egen bloggtittel, og rett og slett avslutter dette blogginnlegget her. Med ønske om flere gode Kuiper-nummer til ettertanke og refleksjon.

Bildet av Kuiperbeltet er henta hos abyss.uoregon.edu/~js/images/migrate3.gif.

VOKSENOPPLÆRT

Biblioteket har litterære matpakketilbud hver fredag. I dag hørte jeg min yndlingspoet, Morten Wintervold, lese og fortelle fra arbeidet med sine tre diktsamlinger. Mest av alt liker jeg opplesningene hans. Det er som om diktene får en helt annen og dypere mening når han leser dem. Og han har en helt egen humor og masse rare ord og begreper. Damen på krakken ved siden av meg hvisket meg i øret:

- Jeg har prøvd å lese bøkene hans, og det fungerer ikke. Men når han leser, er det bare helt flott!

Jeg er så enig i det siste, selv om jeg har begge de siste diktsamlingene og dessuten liker å lese Mortens underfundige formuleringer.

En venn av meg som var innom biblioteket for å lese dagens avis, ble værende under hele opplesninga og gliste godt på flere steder. Morten holdt på omlag en halv time, og lovet tilhørerne at det skal komme ei bok til som skal avslutte arbeidet med I slekt og Nytt kull på voksenopplæringa. Det gleder jeg meg til. Jeg vil gjerne læres opp.

UNDERGANGSALDER

Det er dit jeg har kommet. Jeg visste det bare ikke. Jeg har vært gammel lenge nok, men ikke skjønt hvorfor livet bleknet foran øynene mine, ble konturløst, grått, ensformig, uengasjerende. Ikke før hun satte øynene i meg over en kopp kaffe, og sa det i ei konsentrert setning. - Du er kommet i undergangsalderen.

Jeg lo hjertelig for første gang på lenge. Og jeg tror hun har rett.

For åtte år sia dro jeg til Los Angeles og møtte en mann jeg hadde date'et på nett. Det ble en måneds intens bekjentskap. Jeg husker det ennå med stor klarhet, mange farger. Thom leste fra The Lovesong of J. Alfred Prufrock av T.S. Eliot:

I grow old … I grow old …
I shall wear the bottoms of my trousers rolled.

Shall I part my hair behind? Do I dare to eat a peach?
I shall wear white flannel trousers, and walk upon the beach.

I have heard the mermaids singing, each to each.

Vi satt midt ute i ørkenen, et sted i Nevada. Og han leste høyt for meg.
Hele diktet kan du lese her. Men jeg tar med også den neste linja i denne refleksjonen:

I do not think that they will sing to me.


Thom satte ord på dette som jeg nå snakker om, og jeg fnyste av han. Jeg husker han sa om de vakre, unge kvinnene han jobbet med, møtte eller så. De ser meg ikke lenger. Og jeg lo.

- I have become invisible.

Vi lever i en knalltøff verden. Livet går i faser, det stilles ulike krav til oss gjennom livet. Jeg mener at jeg har klart meg rimelig bra, hatt sjølbilde nok til å komme meg gjennom bråttsjøer av ulike slag. Men siste halvår har vært helt annerledes. Og jeg tenker av og til på Thom som snakket om å bli usynlig. Er det det det handler om?

Da jeg rundet 30 års ansettelse på samme arbeidsplass, jeg som ikke vet hva jeg skal bli når jeg blir stor, la jeg fram en stabel med permer fulle av utklipp: Omtaler av program jeg har lagd, artikler jeg har skrevet eller deltatt i, intervjuer, bokomtaler, hendelser der jeg har vært med og som ble nevnt i media. Det ble mye. 30 år som journalist resulterer i saker som omtales og publiseres, så dette er ikke noe merkelig. En hvilken som helst kollega av meg kunne gjort det samme. At jeg er av arten samler, ikke jeger, gjorde ikke samlinga mindre. At dette i tillegg er en arv fra mor mi, gjorde at jeg også i boet hennes fant en masse postkort, artikler og saker som kompletterte minnebøkene.

Jeg brukte romjula til å samle, sortere og kaste, klippe og lime. Det var interessant. Men ikke spesielt tilfredsstillende, når sant skal sies. Jeg burde kjent en viss stolthet, en viss glede over å presentere dette for mine kollegaer, hvilket jeg gjorde. Og enkelte av dem syns det var dritkult å se tilbake, det er sant. Men for meg var det med en viss resignasjon. Og jeg gjorde det ikke for å vise meg fram. Jeg gjorde det fordi jeg sjøl trengte prosessen, det å få en oversikt.

Og så kommer jeg til The moment of Zen. Scrap'bøkene var ikke viktige. De ble bare et bilde av fortid. Ikke noe som ligger foran. Bare en bleknet historie, - sammen med ulykkelige kjærlighetshistorier, kjærtegn som gikk i vasken, havarete ekteskap og samliv, bokmanus som aldri kom ut av skuffen eller fram fra pc'en, så ble oppsummeringa bare en del av en grå resignasjon.

- Når jeg blir gammel, sa J. Alfred Prufrock, alias T.S. Eliot, - skal jeg innrette meg deretter. Rulle opp buksekanten når jeg går i fjæra og innse at havfruene ikke synger til meg. Hvis de noen gang gjorde det?

Men denne innsikten har jeg altså ikke klart å dele. Jeg har kommet inn i undergangsalderen og det plager og irriterer meg. Det handler ikke om hormoner eller skjønnhet eller kroppslig forfall - skjønt, det handler vel kanskje om det også. Men det er noe annet. Noe som ikke lenger lar seg ta i nakken eller dras opp etter håret. En oppgitthet. En vilje som mykner. Et sinne som aldri fikk bli stort nok til å flytte verken fjell eller småstein. Alt det man ikke turde, alt det som ikke ble, drømmene som crashlandet. Før taklet jeg det så jævlig bra, alt sammen. Jeg reiste meg og gikk videre. Sturet en dag eller kanskje to, og kastet sorgen av. Pokker ta.

Men ikke nå lenger. Nå er det hengemyr. Nå er det noe helt anna. Jeg siterer Eliot igjen, selv om det var min gode venn Kine, og ikke han, som introduserte meg til undergangsalderen.

Between the idea
and the reality
Between the motion
and the act

falls the Shadow

Og for å avslutte på muntert vis, slik at ikke mørket helt overtar på denne sollyse februardagen: Success is relative. It is what we can make of the mess we have made of things.

Ha en fin dag.

Män som hatar kvinnor

Nå er filmen klar, og jeg gleder og gruer meg til den blir satt opp på norske kinoer.

Boka - ja, hele triologien til Stieg Larsson er glitrende. De første femti sidene av Män som hatar kvinnor var tunge å komme gjennom. Men så tar det av, og jeg ble bergtatt. Det er ei bok som siden fenget meg mer enn godt er. Samfunnsanalyse, konflikter og menneskesyn gjør serien vel verdt å lese, også for folk som ikke liker krim. Uhyggelig og aktuell. Les den!

Sverige har helt andre bokpriser enn her hjemme på berget, og jeg kjøpte og leste Milennium-serien på svensk, noe som anbefales. I dag kan du kjøpe en paperback for 39 svenske kroner på nettet. De fleste sier boka er bedre enn filmen. Det er i så fall ikke noe nytt.

Avisa Expressen har lagt ut en prøvesmak på filmen. Sjøl liker jeg ikke trailere, men ta gjerne en titt.