Jeg tenker over dette med arenaer. Hvilke man beveger seg i eller tilhører. I gamle dager var utelivet i Tromsø én av mine viktige arenaer, jobben i NRK og det litterære miljøet, forfatterstudiet, forfattervennene. Jeg har manglet en treningsarena og en tur-arena, men forpleide den delen for det meste på tur med bikkja. Det var fint. Men nå er hun borte, og jeg må fylle den biten på noe vis. For å gå tur aleine etter 14 år med hund, er så og si meningsløst. Hvilke arenaer har jeg nå? Og hva tenker jeg om dem?
Mange velger seg politikken eller et utvida vennemiljø. En veiledig organisasjon, kirka eller Frelsesarmeen. Jeg leser mye. Jeg skriver. Jeg jobber. Og jeg tilhører et mat og dame-fellesskap, men vi har for mye å gjøre, alle damene, og glir i perioder fra hverandre.
Jeg har hatt et polart nedslagsfelt. Min fascinasjon mot nord. Den er der ennå. Jeg har vært mamma, husvert, matglad, hund-og-katteeeier i over 20 år. Men denne arenaen har nå begynt å de-materialisere seg.
Jeg bruker et bilde: Kontinentene i havet sklir fra hverandre, og jeg - med årelang rolle som lim - har ikke lenger den funksjonen. Ting går i oppløsning, glir fra hverandre. Umerkelig eller i brå kast. Nye kontinenter oppstår, og nye verdenshav. Men jeg vet ikke lenger egen kurs og retning. Før ga det seg sjøl, nå står mye åpent.
Økonomien i Europa galopperer i én retning. Selger man sitt store, gamle hus - eller beholder man det, og avventer? Sier opp jobben, reiser mer? Akkurat nå vet jeg faktisk ikke. Men yngstekatta Pinny vet, han klorer i den gamle bag'en min fra siste reise som ennå ligger halvåpen på bordet. Her finner han et nytt rike, en ny mulighet. Han kryper oppi, krøller seg sammen og sovner. Der er så mange arenaer. Det gjelder bare å finne dem. Og velge.
Innlegg
