DAMASKUS

Å dra til Damaskus for å gå i basaren i den gamle bydelen for en som har svart belte i shopping, er ingen spøk. Men det gikk nå relativt greit, selv om det ble mange store og små pakker å dra med hjem og få plass til i bagasjen!

Vi kom hjem med mange lekre saker: Krydder, stoffer og keramikk - jeg digger så enormt disse fantastiske flisene og vasene med mønstre fra islamsk keramikk-tradisjon. Vi finner dem på alt fra vegger til tak og middagsservise. Overalt.

Og krydder-basaren - åh for en fantastisk, vidunderlig lukt det var der! Jeg reiser hjem med sumac som er rødt og brukes i libanesiske og syriske salater, jeg kjøpte za'atar som er en blanding vi har fått mange ganger til maten, dessuten grønn kardemomme og såkalt seven spices som er en vanvittig god krydderblanding til grillet mat.

Gull brydde vi oss ikke så mye om, men det var utrolig artig å vandre rundt å kikke. Så ble det lunsj i ett av de utrolig flotte gamle husene av Ottoman arkitektur som preger svært mange eldre bygninger i midt-Østen - det var appelsintrær inne i lokalet! Litt spesielt.

Jeg tok også en visitt inn til Saladins gravsted, han var en stor arabisk krigsherre som forfatteren Thorvald Steen har skrevet om og vært svært opptatt av. Graven ligger sentralt i gamlebyen i Damaskus, og jeg måtte låne en kappe med hette for å få gå inn, ettersom jeg ikke gikk med hodet tildekt slik reglene tilsier. Et flott monument over en krigsherre med store diplomatiske kunnskaper.

Etter lunsj gikk veien til The Streight Road som er ei helt rett gate fra romertida. Den fulgte vi nesten helt til enden, og fant den knøttlille pub'en til Abu George - der tok vi en velfortjent hvil med et glass syrisk Barada øl. Muslimsk land, javel - med det finnes øl å få kjøpt i de såkalt kristne kvarterene, og innehaveren (sønn av George) var en kjempetrivelig fyr som syns det var hyggelig med norsk damebesøk.

Det sies at syrerne er blant de hyggeligste av midt-Østens meget omgjengelige befolkning, og vårt inntrykk veldig positivt. Kanskje skal jeg også nevne at vi hyret en taxi med sjåfør i Beirut som kjørte oss over grensa, en ca to timers tur hver vei, - og fulgte oss rundt. Det var ei praktisk ordning og sparte masse tid som det ellers ville tatt å kjøre med kollektiv transport over grensestasjonen, der byråkratiet og skjemaveldet er betydelig.

Dessuten var Ali (t.v.) en dyktig sjåfør som vi fikk god tid til å spørre ut og diskutere med underveis. Her kjøper vi grønne, ferske mandler før vi returnere hjem over grensa, inn i Bekaa-dalen og tilbake til Libanon.  

Damaskus i Syria er trolig verdens eldste by med funn fra området tilbake til 8-9000 år før Kr, og er virkelig verd et besøk. Skulle gjerne hatt noen flere dager på slik historisk grunn, men det får bli en annen gang. Kanskje. 

WOMAN IN A NORTHERN LANDSCAPE TIL BIBLIOTEKET I RASHEDIEH

Det blir lite blogging når man er på tur, men vil likevel si at jeg hadde med et eksemplar av boka mi, Woman in a northern landscape til bibilioteket i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh. Det er fint å vite at det finnes bibliotek, og at de som vil lese, har muligheten.

Boka ble godt mottatt av to av jentene som jobba der, Amal (t.v) og Sahar, og de bladde ivrig - kanskje fordi kvinners sjebner ofte har likhetstrekk, uansett hvor man bor på kloden.

Det de stoppet ved, var bildene av Makka Kleist som maler seg på tradisjonelt inuittisk vis med en svart ansiktsmaske. Dette syns de var fascinerende, og jeg fortalte om maskedansen hos inuittene i Grønland.

Dette ville de lese mer om, sa de - og det slår meg igjen hvor liten verden er når man kan fortelle hverandre historier. Jeg kan sitte i en flyktningeleir i sør-Libanon og snakke med unge palestinske kvinner om livet andre steder på kloden. Det føles faktisk både absurd og meningsfylt.

Det var et fint møte. Jeg håper noen får glede av å lese mer om kvinners liv i nord. Selv om boka ble gitt ut for over ti år sia, er historiene like aktuelle.

SMÅ TING HJELPER

En av dagene her i Libanon besøkte vi en ung familie med ansvar for en av de vakreste gamle damer jeg har møtt. Da jeg spurte om å få ta et bilde, måtte svigerdatter øyeblikkelig legge sløret til rette sånn at hun så fin ut - og jeg smiler og tenker på min egen bestemor, forfengelig til det siste.

Sånn en fanstastisk fin egenskap det er hos oss damer, å ville se bra ut selv når alderen har satt sine dype spor! Det er ikke jåleri, det er et ønske om verdighet og estetikk. Jeg blir litt rørt og smiler samtidig.

Men historien i dag er egentlig om Hassan, hennes sønn, som sitter i rullestol og har fått hjelp fra venner i Norge til å behandle alvorlig nyresvikt, som selvfølgelig kan være dødelig hvis du lever i et fattig land og plutselig er uten hjelp. Hele historien om Hassan kan du lese her. Han ble skutt under en treffning for mange år sia og ble lammet fra livet og ned.

I dag trenger Hassan hjelp med ny kabel til den elektriske rullestolen sin. Ikke alltid så lett å oppdrive, og vi lover å gjøre vårt når vi kommer hjem til Norge sånn at ny kabel blir skaffet.

Også i Hassans familie er gjestfriheten stor. Vi sitter i skyggen utafor huset og får kaker, nøtter og kaldt å drikke - juicene de serverer her i landet er kjempegode - men de rene sukkersjokk for én som ikke er så vant til søtt. Det får så være. Det er gaver gitt med stor gjestfrihet og omtanke.

Hassan har store planer og ønsker å bygge nytt tilbygg med egen elektrobutikk og mer plass til familien. Selv i et område av Libanon der nesten alle vi spør, sier de tror det kommer en ny krig, er det stor vilje til å satse på framtida. Sånt er imponerende, men samtidig skremmende.

Små ting hjelper: Noen som legger et skjerf på plass. Noen som skaffer de hjelpemidlene du trenger for å overleve. Hjemme i Norge druknes vi av materiell overflod og glemmer den verden vi har rundt oss. En verden der de små, viktige tingene teller. Og de store, alvorlige. 

På Facebook har 23 199 personer skrevet under på et Amnesty-opprop til Hillary Clinton om å legge press for å fjerne blokaden av Gaza.

Jeg vet ikke om det hjelper. Men et hvert press er viktig. Midt-Østen er en udetonert dynamittkubbe. Det kan eksplodere når som helst. Et hvert påtrykk i et område som dette, hjelper. Hvis vi kan skaffe en kabel til en rullestol, er det bra. Hvis vi sammen kan stoppe ny krig, har vi gjort et viktig stykke arbeid i dag.

PÅ PALESTINSK BESØK

Jeg har fått besøke noen palestinere bosatt i flyktningeleire i Libanon. Jeg er i tvil om jeg skal legge ut noen av de sterkeste bildene her på bloggen. Delvis fordi jeg syns det er vanskelig å dokumentere fattigdom og uverdige forhold, delvis fordi vi fortsatt er her nede og jeg ikke vet hvor lurt det er. Men skrive kan jeg.

Og bildene fra den palestinske utstillings- og salgsbutikken vi besøkte, kan jeg med glede vise fram. En del av de palestinske kvinnene broderer seg vei mot en bedre framtid. Vi har handlet vakre ting: Passvesker, mobilvesker, skjerf og putetrekk - og beundrer de vakre mønstrene og det delikate håndarbeidet.

Å skrive om besøket i Rashedieh, én av leirene i sør, er heller ikke vanskelig. Jeg har allerede laget en blogg om å lage puré av eggplante med Amira, vår husvert, på den vegetariske bloggen min, matfront. Og selv om vi måtte ha spesialtillatelse for å få adgang, var det å komme dit og bo der en stor opplevelse.

Vi bestiller kjøring med en av sjåførene på hotellet og drar tidlig om morgenen. Vi passerer en rekke militære utposter på veien sørover, og ser soldater og fn-styrker overalt i landet. Vi får ikke ta bilder av dem.

Men da vi omsider kommer inn i leiren etter en to timers kjøretur forbi byene Saida og Tyr, blir passene kontrollert og vi finner veien inn til Amiras hus der to norske ungdomsarbeidere bor mens de jobber i leiren.

Her har vært nordmenn før oss. Det er i seg sjøl ikke noe å hige etter når man er i utlandet, men det gir en god og trygg følelse å få seng og madrass og bli ønsket velkommen som om man var i nær familie. Om ettermiddagen går jeg med Marit og Siri på palestinsk 10-årsmarkering av ungdomsarbeidet blant palestinerne, og får overvære en usannsynlig flott forestilling. Jeg bryter alle mine indre løfter om å spørre før jeg fotograferer, og skyter løs. Først bare på de vidunderlig vakre ungene, siden på flere av tilskuerne og det voksne publikumet. - Også kvinner med slør, selv om jeg av respekt gjerne skulle spurt først. Men hvis ingen dokumenterer, hvem skal da få vite om palestinernes liv i leirene?

Jeg vil så gjerne også vise skjønnheten, stoltheten og gleden - og finner den, syns jeg. Skal laste ut alle bildene mine på flickr etterhvert, slik at flere kan finne dem og se dem.

På veien tilbake til Amiras hus blir vi invitert hjem av flere - her er gjestfriheten stor. Vi går til huset til Layal og hennes familie og tilbringer en storartet ettermiddag hos dem. Layal har vært i Norge som ungjente og viser oss fotoalbum og snakker om snø og kulde. Vi får kald drikke og kaffe og kaker og nøtteblanding, og det serveres gjestfritt selv om man forsøker å være litt beskjeden. Her spør jeg om å få ta bilder, og det er greit. For mens de smale gatene ute mellom husene har søppel og tildels åpen kloakk, er det innedørs rent, vakkert og velstelt. Det skjønner jeg - når man ikke har statsborgerskap og ikke kan flytte eller bo noe anna sted - skulle man da ikke gjøre det så trivelig man kan på de få kvadratmetrene man har fått tildelt?

Marit og Siri besøker ofte Layal og familien hennes, der alle deltar i samtalen og det veksles mellom arabisk og engelsk med den største letthet, ettersom Layal snakker flytende engelsk og begge de norske har jobbet i Rashedieh i flere måneder allerede og gjør seg fortstått på enkelt arabisk. De jobber med ungdom, lek og aktivitet, de driver trimgruppe med kvinnene og syns begge det er et lærerikt livsprosjekt å få delta i.

Om kvelden sitter vi på Amiras tak og snakker om livet, så samles vi rundt Amiras bord til kveldsmat med hummus, brød, grønnsaker, frukt og samtale (sjekk evt matfrontbloggen min for flere inntrykk).

Om morgenen før klokka fem våkner jeg av bønneropet fra minareten inne i leiren. Jeg står opp og myser ut i grålysninga, stapper øreproppene tilbake på plass og sover videre.

Det er rolig i smugene mellom husene, det er ingen trafikkstøy som i døgnvåkne Beirut, det sildrer litt i vann langs rennene i gatene. Og neste dag kan jeg vise fram passet mitt og forlate leiren. Mens de som bor her, er henvist til et liv uten anledning til å ta seg jobb utenfor, å flytte eller få anna statsborgerskap. De har ei framtid som er usikker, men ikke helt uten håp. For uten håp, ville de vel ikke klart seg. Det tenker jeg mens jeg igjen sovner i Amiras hus, og mens morgendagen lysner over den palestinske flyktningeleiren Rashedieh i sør-Libanon.

LEBANON, NIGHT AND DAY

GOD MORGEN, GLAD DAG

Dette er dagens start og høydare - jeg løper ned 9 etasjer til kaféen i kjelleren og ber om en kopp kaffe.

Og får en smilende morgenhilsen og et brett med kokende melk og nescafé til å ta med meg opp på rommet. Det er dagens lille luksus og ferieglede. Drikkes i senga med pc'en på fanget - eller på den romslige balkongen utenfor. Ren nytelse.

LIBANON

Vi er framme i Libanon. Hvilken herlig smeltedigel å befinne seg i!

Etter fem dager er det fortsatt nesten umulig å samle tankene og skrive. Men det har vært et fasinerende møte med et solfylt, støvete, støyfylt, forurensa og vakkert land.

Bylarm og grotter i sør-Libanon, besøk i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh er opplevelser som har gjort et uutslettelig inntrykk.

Så mange inntrykk hele tida: Den gode maten, sola, den ville trafikken og gjestfriheten, ikke minst. Alt sammen en stor opplevelse som jeg ennå er midt oppe i.

Søndag dro vi med vårt gjestfrie vertskap fra leiren Rashedieh til grottene i Qana i Sør-Libanon, fra bibelen kjent som Kanans land og stedet der Jesus gjorde vann til vin, tror jeg. Men også kjent fordi byen ble totalbomba under krigen i 2006, og på de siste årene er totalt gjenoppbygd med nye hus overalt.

Grottene må jeg nok lese mer om etter hvert.

Gjestfriheten kunne jeg skrevet mye om. Vi har mye å lære fra både palestinere og libanesere. De åpner sine dører og tar i mot. Og de er vennlige mennesker, virkelig vennlige.

Det multikulturelle samfunnet er rundt oss hele tida, alt fra den totale tildekking av kvinner - full burka, inkl solbriller - til det helt vestlige stroppe-t-shirt-livet langs The Corniche, eller strandpromenaden i livlige Beirut.

Reisefølge Lene som har vært redaktør for boka Med håpet som våpen, har gode venner her, noe som åpner mange dører. Nordmenn har generelt høy stjerne - det er mitt klare inntrykk både blant drosjesjåfører og hotellbetjening.

Avslutter denne morgenstuden på bloggen sammen med palestinske Amira og Jamal som bor i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh og som tok oss med på flott tur opp i fjellene i sør.

Amira er ei dame med stort hjerte, mange gjester og mye kunnskap om palestinsk mat. Så her kommer mer på bloggen etterhvert, både om hjemmet deres og om sterke inntrykk fra leiren der vi bodde i to dager. Libanon hilser! Ha en fortsatt fin dag der hjemme!