Det sner. Men noe av virketrangen har kommet tilbake. Det gikk så mye lettere å stå opp i dag, overtale naboen til å kjøre meg og bikkja til veterinæren for kloklipp. Bikkja, altså - ikke meg! Hjem til en kopp kaffe og en røyk på uteverandaen. Naboen, altså. Ikke meg!
Inn og løfte støvsugerslangen opp i angrepsposisjon. Bikka har ikke bare nyklipte klør, hun røyter. Det vil si at støvsuging bare er en bortkastet greie - omtrent som å måke oppkjørselen mens det snør. Men det må gjøres, og det er fint de første fem minuttene. Det er en typisk ettertankens dag: Jeg skal aldri mer ha langhåret hund. Jeg lover. Aldri mer skal jeg ha gammel bil som streiker på en fredagsettermiddag, aldri skal jeg ha katt som må ha tenner trukket eller må avlives og aldri mer skal jeg lage mat på en fredagskveld og ikke rydde etter meg fordi jeg ser på Skavlan og er sliten. For det kommer jo aldri noen fe hit på lørdagsmorgenen og ordner opp. Pussig nok.
Ikke skal jeg ha hus mer, som trenger vedlikehold, og i hvert fall ikke enda en katt som er ung og dynamisk og rådyktig på å stjele det skitdyre spesialfóret fra gammelmonsen. Jeg er langt inne i de dype forsetters tid og ser med en klagende mine på naboen som kommer innom med det bruke askebegeret. Hun kjenner meg godt og skjønner omtrent hvor jeg befinner meg i landskapet.
- Ikke klag, sier hun. - Ikke et ord! Du bor ikke i Japan og har verken mista hjem eller noen av dine kjære akkurat i dag. Så bare klapp igjen med den bortskjemte sytinga!
Jeg tar det til meg. Blir stille og ser ut på snøhaugen i hagen. Den er høy som en skyskraper og kommer ikke til å smelte før St. Hans, tidligst. Men den er i hvert fall ikke radioaktiv! Og både barn og hunder kan med stor ro drikke vannet som kommer ut av springen. Så hold ut folkens, og tenk gode tanker. Det står ei ny helg for døra. God lørdag!