LENGTER MOT NORD

Tilbake i Tromsø etter Polarjazz lengter jeg fortsatt litt tilbake. Her oppe i annen etasje på Svalbard Galleri i Nybyen bodde vi med flott utsikt nedover til byen. Et kjempeflott tilbud til oss som tilhører kunstnerorganisasjoner og ønsker å være ei stund i Longyearbyen!

Den ene kvelden ble vi invitert på en kjempehyggelig middag sammen med en del av kunstnerne som jobber på verkstedene på galleriet. Med verdens nordligste gullsmed, Marina, som vertinne hadde vi en suverent koselig kveld!

For å komme seg nedover til byen, er det bare å kle seg - veien ned til sentrum er 2-3 kalde kilometer hvis det blåser. Og de kan være VELDIG kalde!
Men landskapet er det ingenting å klage på, selv med et skarve mobilkamera i lommen blir resultatet bra! Og månen hjelper godt på lyset i et område der det enda er mørketid en måneds tid.

På veien ned til konsert på kvelden er det adskillig mørkere.... og vi passerer byens populære kaffebar, Fruene...

Og den eneste isbjørnen vi møtte under dette oppholdet, hang heldigvis på veggen. Rart man lengter tilbake i blant?

POLARJAZZ ER OVER. IGJEN

Polarjazz er over. Dette bildet fra garderoben på hotellet forteller vel sitt om festivalens popularitet? Og noe om å holde festival i et område der utetemperaturen jevnlig har vært nede på minus tjue.

Men det er fint å gå ute i mørket, innpakket i lag på lag med klær, høre isen på veien knitre under støvlene. Akkurat den dimensjonen er med på å gjøre dette til en helt egen opplevelse. Takk, Longyearbyen, for denne storslagne uka! Takk alle deltagere og ildsjeler som får dette til! Vi reiser ned i dag. Men sjela blir igjen ei stund, tror jeg. Godt emballert og innpakket. Mens jeg allerede har begynt å glede meg til neste gang. Det er jo bare et år til!

KATZENJAMMER. JA!

Katzenjammer. Ja! Sånn kunne jeg tenkt meg å ha vært da jeg var ung! For noen flotte damer! Dette var morsomt, både musikalsk og scenemessig. Likte dem, men hvem er de? Det vet jeg faktisk ikke, for jeg har aldri hørt om dem før (unnskyld).

De er musikalsk sett, for meg, en blanding av fancy bluegrass, Kate and Anni McGarrigle og Ami Winehouse? Vær så god: Bli schizofren. Og nyt det!

Alle damene trakterte alle instrumenter og det var imponerende. Balalaikaen var kjempetøff!

Utseendemessig har de henta masse fra Christine Koht... Ikke at det er noe galt med det. En deilig galskap. Summen er morsom. De har style. Til lykke med resten, Katzenjammer! Her er det god energi.

STERKT MØTE: TO HERRER MED GITAR

Det går egentlig ikke an å beskrive en stor konsert- opplevelse med ord. Men dette var sterke saker for en gammel raddis som i sin ungdom kunne alle tekstene til Hoola Bandoola Band utenat. De to eldre herrene har lagt an en veldig kul stil sammen, og spiller med stor humor ballen til hverandre på scenen. Men det er likevel alvor som preger konserten. Alvor og klare budskap. De matcher hverandre godt i en enkel presentasjon der ord, stemmer og gitarer er alt som bærer. Og det er sterke budskap om en verden som ennå trenger våkne artister.

Hva skal man si: Mikael Wiehe sang sin utrolig vakre En sång til modet. Og siden mintes han sin gamle venn, Bjørn Afzelius, med hans Sång til friheten, - og vi husker fortsatt den, ikke sant?

Du är det finaste jag vet,

Du är det dyraste i världen.

Du är som stjärnorna, som vindarna, som vågorna, som fåglarna, som blommorna på marken.

Du är min ledstjärna och vän,

du är min tro, mitt hopp, min kärlek.

Du är mitt blod, och mina lungor,

mina ögon, mina skuldror,

mina händer och mitt hjärta.

Friheten är ditt vackra namn,

vänskapen är din stolta moder,

rättvisan är din broder,

friden är din syster,

kampen är din fader,

framtiden ditt ansvar.

Jeg innrømmer det. Jeg blir fortsatt rørt. Og jeg er ikke den eneste.

Åge gikk fram på scenen, minte om den dagsaktuelle situasjonen i Gaza og gjorde en helakustisk versjon av Va det du Jesus. De sang Dylans Masters of War i svensk språkdrakt sånn at hårene reise seg på armene mine. Og alle fikk selvfølgelig være med å synge Mykje lys og mykje varme. Banalt og greit, men den fungerer, alltid! Jeg er lett å påvirke og hadde gledet med til dette i mange uker. Og for meg innfridde de så det suste.

Til slutt gjorde Wiehe visa om 'den gyllene ringen' i Jakten på Dalai Lama. Etter rungende applaus ville Åge Aleksandersen gjøre Dan Anderssons Tiggaren från Luossa som ekstranummer. Og Michael Wiehe, som alltid har ment at Dan Andersson drev med sentimentalt skit, har latt seg overtale til å delta på låten, - det vil si: Etter at han hørte Åges versjon.

Personlig har jeg aldri syntes at Dan Andersson drev med sentimentale tekster. Men anna er kanskje ikke å vente fra artisten Wiehe, som fortsatt bærer det gamle slagordet til Woody Guthrie på gitaren – This machine kills fascists.

JAZZLUNSJ

En av de mest spesielle arrangmentene under Polarjazzen, er Thai-lunsjen. Longyearbyen har ei stor Thai-befolkning og flere av de thailandske kvinnene stiller for å bidra med spesialmeny til gjestene. Så lørdags ettermiddag var det duket for jazzlunsj i kantina på Unis, universitetet i hjertet av Longyearbyen. Undicided Jazzband holdt en elegant og lekende konsert, og maten var kjempegod. Jeg holder en knapp på kyllingspyd og sataysaus.

Etter konserten gikk jeg på kjøkkenet og fikk hjelp av min gamle venn Svalbardkokken Gustav, samt noen av de norsk-thaisnakkende ungdommene til å skrive ned oppskriften på den vanvittig gode peanøttsausen:

En pose ferdig sataysaus, kokosmelk, finhakkede mandler, red currymix, sukker og MSG som var i krystallform (!) Ikke tror jeg at monosodiumglutamat er særlig sunt, men den sausen var bare så god. Ikke tok jeg bilder fra kjøkkenseansen heller, idiot som jeg er. Men hjem for å lage god saus, det skal jeg!