FIN LØRDAG TROSS ALT

Jeg er lav på energi for tida. Men lørdag gikk jeg på marked på Prostneset, selv om jeg er i mot overdreven julehandel og overdrevet salg og kommersialisering. Jeg kjøpte afrikansk-designede brett, fire stykker, av Nora som produserer dem selv med afrikansk batikk fra Gambia og et svensk firma som belegger brettene med plast over batikken. Veldig kule. Nydelige å se på. Bra gaver.

Så kjøpte jeg et svart glitter-skjørt fra Kristine i K-skjørt som hun skal justere vidden på. Jeg er blitt så stor rundt livet. Jeg spiser og sover når det er vinter. Det er en skummel utvikling som forverres fra år til år. 

Men så flytta jeg bilen til tunell-parkeringa og gikk ned på Perspektivet museum. Det var opplesning av Mikael Niemi og fotoutstilling om læstadianerne i Nord- Sverige. Fotoutstilling av Nina Varumo, I väntan på himmelriket. 

Alt sammen veldig fint å lytte til, se på og et fint rom å være i. Jeg følte meg rolig og fornøyd og ble veldig glad over en prat med gammel kollega Erling og siden Mikael Niemi, som jeg roste for hans forestillinger på vintermarkedet i Jokkmokk for herrens mange år siden. Fortalte at jeg kjente forfatter Hans Anderson og dro dit til markedet på grunn av referanser fra han. 

Jeg ble faktisk veldig glad over å ha dratt til byen, handlet, snakket med Mikael og med alle de andre, en god følelse. Jeg er på noe vis knytta til dette landskapet i Nord-Sverige siden faren min kom derfra og fordi jeg har reist mye i områdene der nord, både i Tornedalen, til Kiruna og Luleå, til Saltoluokta fjellstue og til Jokkmokk og markedet der. Til minne om Hans Anderson legger jeg ved et bilde av boka.

DET JEG IKKE ORKER

Det jeg ikke orker er å blogge om Gaza. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke skrive om dette menigsløse på Facebook, deler bare innlegg fra andre. Vel, jeg skrev noe like etter terrorangrepet på Israel den 7. oktober, det var helt forferdelig med de over tusen døde og skrekkelige likvidasjoner og gisler tatt med inn på Gazastripen. Det fikk over tohundre reaksjoner, innlegget mitt - og jeg kan dele det her for ikke å glemme.

Jeg sover dårlig. Jeg har venner på alle sider av grensene. Jeg har jobbet i kibbutz i Israel, holdt skrivekurs i flyktningeleire og lagd palestinsk kokebok fra Libanon. Besøkt kryddermarkeder i Syria og Sharm el-Sheikh i Sinai-ørkenen.

Det er ikke folkene - det er hatet, pengene, nasjonalstaten, militæret, våpnene og ledelsen som er problemet.

Mine tanker går til alle gode mennesker som ønsker løsninger uten vill vold. Det er mange av oss på alle sider.

Fredag kommer tre av de jeg kaller Libanon-damene mine på besøk for å se på nyleiligheten min. Med buss 28. Jeg skal lage en spicy kyllingsuppe og en hummus. Bake noe brød. Kjøpe vin. Vi kan neppe sulte oss fordi det foregår et folkemord i Midt-Østen. 

Men det er håpløst, ja håpløst ikke å kunne gjøre noe anna enn å møtes og snakke. Demonstrere på torget. Dele noen saker. Tenke varmt om vennene vi har på alle sider. Meningsløsheten tar fort overhånd, da blir alt så svart. Det nytter nesten ikke å tenke på, men de er i tankene mine hver dag, både dem i Libanon og dem på andre siden av grensen i Israel. 

Våpenhvile er neppe å tenke på før USA tar en telefon og ber om full stans i bombingen av palestinerne, men det er ingen vilje til fred eller forsining. Imens dør tusen på tusenvis av unger i bomberegnet. Det er bare så innmari jævlig det hele. Så meningsløst og innmari jævlig å tenke på, uten å kunne endre en eneste litn bit. 

Jeg skulle ikke blogge om det, men sånn ble det nå likevel. Innlegget skrev jeg før forrige helg men legger det først ut i dag.

OM MiDT-ØSTEN

NRK har laget en stor artikkel om de ulike sidene ved konflikten i Midt-Østen og den er en huskeregel i hvert fall, om de mange land og interesser som er involvert. Den finner du her. 

Og mens bombene hagler over sivilbefolkningen, diskuterer de høye herrer sine strategier og det er til å bli helt syk og kvalm av.

SNART SLUTT PÅ HØSTEN

I dag snør det i nord. Det betyr at det er slutt på høsten. Jeg sparer litt av det gamle løvet for å se på i smug når det røyner på. Gammelt løv er vakkert og skjørt. Men fint å erindre når snøen har lagt seg som et dekke over. I morgen er det allerede november.

OM Å HOLDE DET GÅENDE

Sitter på kontoret, det er den siste måneden i oktober. Jeg har nylig minnet min eldste sønn på diktet av Jan Erik Vold om japanske Hokusai som tegnet den store bølgen. Det er et fint dikt som handler om å holde ut, å fortsette. Bølgen er noe av det fineste verket jeg vet. Diktet er verdt å huske. Katsushika Hokusai levde fra 1760 til 1849.  

ETT ÅR ER GÅTT SIDEN SISTE POST

Det er gått ett år siden jeg blogget. Ett av de travleste. Selge hus, tømme og flytte har tatt mesteparten av tida, en del freelance-jobber med tekst, debatter og bokbad har vært fine avvekslinger. Nå er jeg plassert på kontor i sentrum av byen og bosatt på Solneset på vestsida av Tromsøya, som jeg personlig betrakter som landet.

Dagene flyr. Jeg er blitt medlem av pensjonistforeningen på universitetet - de inviterte meg til forelesning i Kiruna i vår, og mente jeg burde bli medlem hos dem siden jeg både har studert og jobbet på universitetet i flere perioder. Mandager går jeg på bridgekurs, og så fremt jeg husker det, melder jeg meg på Senioruniversitetet i Rødbanken som har forelesninger hver onsdag klokka elleve.

Det er høst 2023, og trass i ei uke på Svalbard i september på litteraturfestival, og ei uke i Kroatia med deilige varmegrader, er jeg ikke forberedt på vinter ennå. Snøen har falt, vinterdekkene er på bilen, men jeg gruer til den kalde, fine tida - som Jokke kalte den. 

I Midt-Østen raser den mest grusomme krigen av dem alle mellom Israel og Hamas i Gaza, det er sånn at man våkner om natta med mareritt. Det er maktesløsheten mest av alt som rår, det er så rått det som skjer at man nesten ikke klarer å tenke på det. Jeg har venner på alle sider, men tenker at befolkningen på Gaza med en million barn, burde vært spart for dette. Det samme gjelder Israel som ble så blodig angrepet denne måneden, det er så ødeleggende det hele - har vart så lenge. Man vet ikke hva man skal si eller gjøre. I kveld går jeg for å høre på tidligere Midt-Østen korrespondent i NRK, Odd Karsten Tveit, som skal snakke om Palestina, men først spiser vi på Yalla Habibi som er nyåpnet palestinsk restaurant i byen. 

Se, der fikk jeg oppdatert bloggen etter ett år! Nå gjelder det bare å holde det gående. 

SVALBARD

Jeg bar vært på bluesfestival i vakkerlandet. Sola var akkurat under horisonten, jeg besøkte gruve 3, Svalbard kirke, Fruene kafé og Stationen for god mat sammen med Longyearbyens ukronede dronning, Anne Lise. Siste dag gikk jeg på kaffebesøk på Svalbard museum, og var innom Svalbardposten og Huskyenes kafé der det er hundehold for pensjonerte huskyer, samt salg av kaffe, te og gode kaker.

Bodde hos min nederlandske, arktiske venninne Floortje i hennes Artica leilighet på Blåmyra, sentralt og enkelt. Så fint alt sammen! Jeg liker meg der og føler meg hjemme. Alltid godt å komme tilbake til 78 grader nord,

Luksus å bli henta på flyplassen av fineste Floortje Zonneweld

Verdens nordligste bluesfestival

Fint vennskap med Anne Lise Klungseth Sandvik, artig dame!

Våpen får ikke bæres inne på butikken

Hovedgata med inngang til Fruene og Lompensenteret

Byen som nå er full av rassikring i fjellsida

Blues i fine Svalbard kirke, min gamle arbeidsplass fra NRK-tida

Her besøker jeg Floortje nede på det store atelieret til kunstprosjektet Artica

Her er den lekre hundekafeen for avdanka huskyer

VALMUER

 De er der igjen, og de er enorme. Og helt utenomjordiske når de blomstrer. Jeg liker valmuer.

DET ER SOMMER

Det er midt i juli. Det er nå sju og en halv måned sia jeg slutta å jobbe i NRK, men i slutten av april begynte jeg som kontorleder i Nordnorsk forfatterlag som vikar.

Det varer inn i august, kanskje fram til jubileumshelga i september. Så er det planer om tur til Libanon, og etter det ei jul- eller nyttårsfeiring på La Gomera ved siden av Tenerife.

I mellomtida har jeg rukket å besøke Kreta og å selge huset mitt med overgang i juli neste år. Så jeg tømmer og rydder, blant anna tidskriftspermene mine. Ikke alle, men mange. Klær, møbler og saker og ting. Har mange saker og mange ting. Her skal tømmes hele året, hver uke. Jeg skal ikke ta så mye med meg videre. Det kan bli krevende å skille seg av med saker.

Jeg sparer enda på notater og rettspapir fra årene med en viss person, jeg blir svett på hendene og får frysninger når jeg åpner permer og oppbevaringsmapper som handler om han. Jeg er altså ikke ferdig med det oppgjøret, jeg tenker jeg må skrive ned dette, om dette, om personligheter som hans, om mitt liv og min kamp for å stå i det. Noen ble ofre for hans bisarre handlinger. Noen sliter ennå. Jeg gikk ikke på minnestund. Ble kvalm av tanken. Men det er sommer nå, dette må jeg ta fatt i når det mørkner over landet igjen. En dag skal jeg det.

TING TAR TID

Ting tar tid. Tjue års innsats i styreverv i Nordnorsk forfatterlag har gitt meg et æresmedlemsskap. Det føles veldig fint. Samtidig kjenner jeg på all tida som tikker og går, som brukes til ingenting, og ser hvor lite som blir gjort, egentlig. Jeg kjenner at det å rydde huset her hjemme tar uendelig med tid, og lite skjer. Det oppleves som at jeg er blitt doven og uendelig lat etter å ha pensjonert meg, som om ingen ting spiller noen rolle lenger.

Likevel er jeg mer enn noen gang klar over, at vi bare har fått et tilmålt stykke tid her på jorda. Hva er det vi gjør som er viktig, og hva er det som er bortkastet? Å samle på ting er et stykke trygghet, tror jeg. Å kvitte seg med dem, skaper mange gode minner, samtidig som jeg ser at jeg ikke trenger så mye lenger. Og prosessen gjør meg oppgitt, av og til desperat.

- Har du alt som er i butikken, du farmor? Spurte Jesper, barnebarnet og kikket i samle-skuffen på kjøkkenet der det er sølvbestikk til festbruk, men også spisepinner, kakeformer, strikk og tape og alt mulig rart. 

Jeg lo og sa ja, jeg har nok det meste. Det føles sånn.

Jeg er blitt mer klar over alle disse tingene, nå som jeg har fått mer tid til å tenke over det, samtidig som jeg rydder og sorterer. Og prøver å kaste. Men flink er jeg ikke. Minnene er manifestert i det konkrete, i tingene. Noen minimalist blir jeg aldri. Men en del av det er det godt å bli kvitt. Det er det. Så jeg holder på. 

Snart er det påske, og etter det skal jeg ha en kontainer til å kaste ting i. Da går det nok endel gamle hyller, hagemøbler og rot fra kjelleren - samtidig som jeg tømmer kasser med diverse som bare står der. Men det er en fordel med å spare på saker: I år fylte jeg fire påskeegg med snop, egg som var gjenbrukt fra i fjor. Og snopet var nokså sunt også - tørkede epler, små saltstenger og kjeks med sjokoladefyll, ikke så mye gummigodt og fargetilsetninger som det butikkene bugner av. Litt kjedelig farmor, altså. Ikke fancy. Og påskeegg som ble brukt på nytt, ikke bare kastet. Så noe godt kommer ut av å spare på ting, kanskje? Litt? Selv om de bare koster 15 kroner på Nille og jeg ikke tror at søppelbergene blir noe særlig mindre av den grunn. Sukk.