TEGN I TIDA

Helga ble tilbragt i Harstad på regionseminar i regi av Human-Etisk Forbund og jeg tenker på en del av de tegnene i tida som tyder på økende fascisme. Jeg tenker det er mange av dem. 

Økende favorisering av menn og påfølgende detronisering av kvinner. Høyreekstremistiske ideer om at kvinnene skal tilbake til kjøkkenbenken. What else is new? 

Krig, trusler, folkemord, rasisme. Manglende aksept for annerledestenkende. Lite aksept for innvandring, for skeive, og en lovgivning som ikke behandler folk likt. Nasjoner som Israel med sin sionisme og Saudi-Arabia, Iran og Irak med sine islamske prestestyrer. Ledere som jeg ikke en gang gidder ramse opp. Øst-Europa med sine nazi-vennlige reaksjoner på for mye konkurranse og kapitalisme. USA i søpla med en forræder til leder. Hvor ender vi? 

Polen som jeg likte meg godt i, er vel fortsatt noe reaksjonært og nokså ultra ortodokst kristent, selv om de har fått ny leder, bedre enn den forrige, - og de har rene gater, få fargede innvandrere, polsk nasjonalisme gjennom en lang, broket historie og høflig ungdom. Noe av det er verdt ta vare på, noe er uspiselig, men det hører sammen på noe vis, med autoritet, grensesetting og retningslinjer. Og folkeskikk. Det er blitt mitt nye slagord. Folkeskikk. Og jeg skal skrive mer om dette etter hvert. Det er viktig å skjerpe seg og se tegn i tida, tror jeg. For oss alle.

HØST, IGJEN

Det er høst igjen. Jeg skal blogge mer, og jeg sjekker det jeg skrev på forrige blogginnlegg: 

- Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa? Det finnes et svar allerede. 

Om akkurat en måned setter jeg kursen mot sør og Danmark. Lene, reisepartner fra Midt-Østen, leier en kunstner-bolig i Ringe kommune på Fyn og vi skal være der sammen ut november. Nettstedet er her.

Hensikten er å skrive. For min del. Gjøre ferdig et manus om Kiruna, langs en akse av jern. Sukk, og jeg både gleder og gruer meg. Må ha med PC og harddisk og nettbrett, og legge igjen vegringen mot å åpne manus. 

Har også lyst å se gjennom manuset jeg har kalt Utro. En blogg om kald kjærlighet. 

Har dessuten lyst å splitte og sluttføre det gamle Ringreven-utkastet til to ulike manus, ett om Tromsø-historien fra 1975 og framover med mine muntre kjærlighetshistorier, det andre om å leve med en psykopat, og vurdere om faren min var det, han også. Jeg skriver et brev til han og spør, seksti år etter at han døde. Prøvde i utgangspunktet å blande disse tekstene, men det går ikke uten dyptgripende endringer i stil og form. Tekstene er for ulike og matcher ikke. Og de har ligget i årevis. Både utro-teksten og ringreven. Jeg har ikke motet. Men Kiruna må jeg sluttføre, sånn bare er det. Det skal leveres til forlaget Orkana før jul. Punktum.

Etter Danmark er det noen dager nordover med tog via Skåne, er planen. Så fly hjem og aner ikke hva jeg gjør med jula. Håpløst å høre med mine voksne gutta boys, de vet heller ikke hva de vil. Det er en håpløs høytid for oss ikke-religiøse som ikke liker grantrær med pynt og gave-utveksling blant verdens rikeste.

Etter nyttår er det filmfestival, og så frister ideen om å toge gjennom Europa til Hueva i Spania og ta båten til Tenerife. Så er det sagt og skrevet. Noe med varme i seg i februar og mars. Og siden får vi bare se. vet jo ikke hvordan helsa mi holder seg. Jeg plages mest med ryggen, og tar betaglukaner og får zometabehadling for å forebygge kreften. Tar det egentlig veldig med ro. Det er ryggen som plager meg, og sånn har det i grunnen vært hele mitt voksne liv. Skulle bare ønske den bedra seg! Men den gjør ikke det, selv om jeg trofast trener to ganger i uka hos fysioterapeuten. I hvert fall når jeg orker det. Selv om jeg er lat. Nå venter tur til byen, og jeg skal strakst avgårde for det er tirsdag og klokka er snart tolv. 

Men fint å komme i gang igjen på bloggen. Her er altså huset der vi skal bo i Danmark i november:

VERDEN GÅR VIDERE

Jeg aksepterer etter flere år som pensjonist, etter å ha forlatt verdens mest engasjerende og livlige arbeidsplass, at verden går videre. Men jeg savner jobben min, det stedet som forventa at jeg dukka opp hver morgen og gjorde en innsats. Jeg gjør det.

Samtidig ser jeg, når jeg nå besøker arbeidsplassen i NRK i Tromsø etter noen år, at ikke en sjel der savner meg. Livet går videre, det er stadig nye prosjekter, nye nyheter, nye saker som de forholder seg til. Og de nye fjesene som er ansatt der, vet ikke en gang hvem jeg er. Det er bare å innse. Dagen etter at jeg forlot, børstet de gjenværende støvet av jakken og gikk videre.

Jeg har funnet en ny rytme. Jeg sover lengre om morgenene. Jeg har kontakt med andre folk som gjør andre ting. Jeg går oftere på konserter og på kino, jeg er ikke lengre gift med jobben min. Jeg må finne en annen mening med livet. Det er ikke enkelt. Men jeg finner nok ut av det, sånn etter hvert.

Vinteren er det verste. Vinteren gikk greit når man dro på jobb i bil etter å ha fått måket den ut av garasjen. Men nå er vinteren lange dager og mørke morgener og lite initiativ til å bevege seg. Det er heller ingen drivkraft stor nok til å ta tak og måtte gå ut. Man blir lat og unnlatende. Det er ikke bra for noen. 

Jeg vil og må bevege meg, men vegrer meg kraftig, så nå må jeg skaffe meg et sted å være om vinteren. Det er blitt viktig for meg. Jeg må finne ut av det. Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa?

VENTETID

Jeg fikk plutselig sånt behov for å lese bloggene mine igjen, og registrerer at det var veldig mye av verden ute som kom med i år, selv om jeg nesten ikke skrev. Grønland og baser i Middelhavet, var to av fire innlegg. I februar sitter jeg på venterom. Jeg har fått melding om sjukdom og skal trolig inn på dagkirurgi når jeg skriver. Det er det eneste venterommet jeg husker.

Siden ble det stråling og oppmøte på universitetssykehuset hver tredje uke, med blodprøver og pet-senter der man ble radioaktivisert og testet. Mange nåler dette året, mange stikk.

Jeg ser jeg nådde ned i BMI 25 allerede i november i fjor, og jeg har vært der siden. Bortsett fra da jeg droppet slankemedisinen seks uker og fløy opp til 68 igjen. Så man er livslangt avhengig. Sukk.

Nå er det Herceptin eller trazusumab fram til februar, og så fire år med antiøstrogen. Men hvem tror at man skal leve fire år til? Noen gjør det. Jeg gjorde det fram til i år, tenkte alltid litt sånn lettvint at jeg skulle bli hundre, minst. Det tror jeg ikke lengre. 

Jeg tror også det har hjulpet meg å jobbe med "fear killer" og angst. Den har plaget meg særs lite, angsten - nesten ingenting etter at jeg fikk diagnosen. Det er kommet en slags aksept, jeg vet ikke hva annet jeg skal kalle det. Noe om at jeg må gjøre det jeg skal nå, og ikke utsette. Gjøre de viktige tingene. De som gjør meg glad og på noe vis fornøyd. Sånn er det.

Det har vært strålende fint å reise med viseklubben Spelt til Shetland, til Oslo i Mikkel-bursdag og til Bodø i høst på HEF-seminar om døden. Og på bokturné med Trine Hamran om hybrid krig. Jeg klager ikke over livet. Men kroppen er ille til å jamre seg, den er det.

Jeg lider også ganske mye av hjerneflukt, motstand mot å skrive og gjøre ting jeg må og generell prokrastinering. Det er påfallende. Og det er grunnen til at jeg nå setter meg ned igjen for å skrive.

OM BASER OG SÅNT

Jeg husker fra Kreta at jeg faktisk ikke visste - eller husket, at US hadde en militærbase i fjæra utenfor Chania der vi bodde, og at jeg ble forbauset over min egen uvitenhet. Amerika har baser overalt der de slipper til, de overvåker Midt-Østen mer enn de fleste av oss er klar over. Kartet fant jeg på Wikpedia. 

Det er interessant, og det sier noe om et våkent øye over områder der det utvinnes olje og hvem som har overblikket.

På et dansk nettsted fant jeg en oversikt, men aner ikke hvor oppdatert den er.

Her kan du få et overblik over nogle af de amerikanske baser:

Bahrain: USA's hovedkvarter for den 5. Flåde ligger i Bahrain. Den 5. Flådes ansvarsområde inkluderer Den Persiske Golf, Det Røde Hav, Det Arabiske Hav og dele af Det Indiske Ocean.

Qatar: I ørkenen udenfor Doha ligger luftbasen Al-Udeid. Det er den største amerikanske base i Mellemøsten og huser omkring 10.000 soldater.

Kuwait: Her har USA en række militære installationer herunder Camp Arifjan, som er et fremskudt hovedkvarter for en del af det amerikanske militær.

De Forenede Arabiske Emirater: Det amerikanske luftvåben deler en luftbase syd for Abu Dhabi med det De Forenede Arabiske Emiraters luftvåben.

Irak: Amerikanske styrker er blandt andet til stede på luftbasen Ain al-Asad for at støtte irakiske sikkerhedsstyrker.

Saudi-Arabien: I 2024 var der 2321 amerikanske soldater i Saudi-Arabien. Nogle af dem er udstationeret på luftbasen Prince Sultan omkring 60 kilometer fra Riyadh.

Jordan: Luftbasen Muwaffaq al-Salti omkring 100 kilometer nordøst for hovedstaden Amman huser en enhed under det amerikanske luftvåben.

Kilder: Reuters

SCHUBERTIANA

 

Wow, jeg fant Tranströmer som leser Schubertiana-diktet. Om at vi må stole på noe mer enn det vi ser, høre musikken av den firhendige Fantasia i F moll og la oss lede av det gelenderet vi finner når lyset slås av i trappeoppgangen om kvelden og vi må føle oss fram i mørket. 

Det er et forunderlig dikt med noen helt fantastiske språklige vendinger. Nydelig å høre det på svensk. Et fabelaktig poetisk språk. Et dikt med virkelige dimensjoner over seg. Om å fly med svalene og tonene fra musikken.

FEBRUAR

Sitter på venterom. Det er fjerde februar og det blir nok en ventemåned der man ta tar det med stor ro. Jeg skal levere stoff til lesegruppa mi som vi startet med over nyttår. Jeg skal ellers vente på sol, helse og livskraft og det kan bli kjedelig. Det kan det fort bli.

JANUAR

Trump vil overta Grønland, Canada og Panama-kanalen. Det er viktig å ikke engste seg når han slenger om seg med uttalelser. Samtidig blir vi bedt om å øke vår egen beredskap her hjemme, med tanke på krig. 

Jeg renger derfor å få satt opp min nye gassovn og få prøvd den ut. Og jeg trenger gass. Jeg trenger også mer tørrfôr og tørrmelk, hermetikk, vann og mer rødsprit for å koke kaffevann og mat. Jeg hadde et ekstra lager i mange år i Ottars veg. Her vet jeg ikke hva som er verst, sannsynligvis kald leilighet. Men også det å føle seg aleine og isolert hvis man ikke har bil, bensin eller kommer seg inn til folk. 

Jeg skal ikke krisemaksimere, men det er lett å gjøre akkurat nå. Los Angeles har vært ramma av skog- og bybranner i mange dager nå. Hele Altadena og Sierra Madre har brent, disse nydelige boligstrøkene der jeg bodde da jeg besøkte Thom i 2001. Han bodde i et område som nå er brent ned til grunnen, det er ikke til å tro. Jeg sov ikke forleden natt, det var for skrekkelig å følge brannen på nettet fra California. Har prøvd å melde han via LinkedIn som er eneste kontakt punkt jeg har. Aner ikke hvordan det kan være å miste alt man eier. Helt ubeskrivelig å melde med ord. Områdene ser ut som Gaza eller Sør-Libanon etter bombing. Noen beskrev det som etter et atombombenedslag. Helt, helt uvirkelig. Og jeg kjenner at det er vanskelig å holde på avstand, akkurat som alt det grusomme i Midtøsten er for voldsomt til å egentlig å ta inn og kjenne på. Litt av et nyttår, dette. Det har bare gått 10 dager til nå.

DESEMBER

Sist jeg skrev på denne bloggen, handla det om angst: Fear is the mind killer, skrev jeg. At angsten dreper sjelen. 

Nå har syriske styrker overtatt ledelsen i hjemlandet og Assad har flyktet til Russland og fått asyl der. Midt-Østen er enda mer destabilisert, men kanskje betyr dette en lettelse i den forferdelige situasjonen i Gaza, fordi israelske tropper må trekkes mot nord og sikre Golanhøyden. Hvem vet.

Vi var i Syria, Lene og jeg, i 2010 før krigen brøt ut - og jeg har nydelige krydderbilder fra markedet i Damaskus. Jeg føler meg hjemme i disse traktene, og maktesløs etter at Libanon og Beirut ble trukket inn i ny krig igjen i høst. Det var nok ikke uventet for libaneserne, og vi føler med dem. Sterkt. Alle vi kjenner der, har vært på flukt. Forstedene til Beirut er bombet, flyktningeleiren der vi jobba, Rashedieh, likeså. Helt jævlig. Og jeg vet ikke egentlig hvorfor jeg skriver dette på bloggen. Kanskje bare for å ha sagt det. At det står så jævlig dårlig til i verden.

Trump vant valget i US, man hadde et lønnlig håp om endring og sånn ble det ikke. Hvordan verden ser ut i 2025 er ikke lett å forutsi. Vi lever fortsatt på en trygg flekk av kloden, enn så lenge. Men det er vanskelig å være glad og trygg, vanskelig å glede seg over gode ting. Jula gjør det ikke lettere for sånne som meg.

Men jeg sender en del av manus inn til forlaget mitt, og håper å kunne avrunde Kiruna-prosjektet mitt neste år. Hvis det går i orden, er det en god ting, noe å glede seg over. Samtidig vil jeg ikke slippe det, tror jeg - for det har vært en kontinuitet i livet mitt gjennom så mange år. Og jeg tror det er viktig å ha noe stabilt å forholde seg til når verden ser ut som den gjør. 

Det ligger ute to blogger om jobben jeg har gjort i løpet av årene med Kiruna og en akse av jern. Jeg må lese dem begge igjen, og kanskje legge inn litt nytt også der. Så går det mot jul og jeg tenner ei lyslenke hver morgen når jeg våknet. På forunderlig vis kjennes det godt, selv om jeg også har investert i en gassovn til leiligheten som del av min private beredskap. Det er urolige tider. Og vi kan miste strømmen her hjemme. Et i-landsproblem, kanskje - men man må dessverre beskytte seg og sine. Og det blir fort kaldt i leiligheter uten vedfyring hvis strømmen blir borte.

Nå har jeg delt noen bekymringer denne tirsdags morgen i desember 2024. Men vil ikke la angsten overta. For angsten dreper den klare tanken, og den må vi beholde. Det er viktig i tider som disse.

FEAR IS THE MIND KILLER

I must not fear.

Fear is the mind-killer.

Fear is the little-death that brings total obliteration.
I will face my fear.

I will permit it to pass over me and through me.
And when it has gone past I will turn the inner eye to see its path.
Where the fear has gone there will be nothing.
Only I will remain.

Dette er ordene i «The Litany of Fear», fra boka og filmen Dune, der søsterordenen Bene Gesserit praktiserer kunsten ikke-å-ha-angst.

- Angsten spiser sjela, ville vi kanskje si på norsk. Viktig påminnelse.