REISEKLAR

Oppvaskmaskinen går, begge kofferter er pakket. Det ble ikke plass til sandalene. Jeg vet ikke hvilket kamera jeg skal ta med meg. Yr sier det blir sol i Beirut i morra, og omlag 15 grader. Jeg har ikke lyst til å dra. Men forsåvidt ikke lyst til å bli her heller.

Her er en link til områdene der UNWRA jobber, du finner dem her. Det er organisasjonen for palestinske flyktninger i midt-Østen og de gjør en hederlig jobb. Jeg har nok litt reisefeber. Men i morgen tidlig skal vi være tilbake i landet med alle lydene og alle luktene. Og alle bildene som fester seg på netthinna og ikke slipper taket. Og sol.

SE DEG IKKE TILBAKE

Se deg ikke tilbake, se fram. Har stått opp to ganger og kokt kaffe, kikket på pad'en og nyhetene der. Skrudd fram klokka en time - den gammeldagse kjøkkenklokka og klokka på stereoanlegget som ikke gjør det sjøl, slik moderne duppeditter er innstilt på. En time har vi nå hoppet over, all grunn til å se framover og ikke tilbake. Det har vært en travel vinter, det blir kanskje fortsatt en travel vår. Men denne helga har jeg sett fram, ikke tilbake. Jeg har nesten tømt bag'en fra reportasjeturen til Svalbard sist uke, jeg har vasket klær, ryddet fram saker til reiseapoteket og samtidig fått rydda medisinskapet. For nå ser jeg fram. Torsdag drar jeg først til Gardermoen, så videre til Frankfurt og Libanon. Og denne gangen har jeg ikke tenkt å glemme passet, som da jeg dro til Køln for to uker sia. Tenk at det er mulig å reise i Europa uten pass! Ingen spurte. Bare damen i kassa i taxfree shop'en da jeg hadde kjøpt meg hudkrem. - Har ikke pass, går det bra med et bankkort? Jada, ingen problem. Nå finner jeg fram to lette topper, ikke så passende i et halvt arabisk land som Libanon, men de passer bra på hotellterassen som følger med rommet. Sitte om morran med kaffekopp og solbriller, bare skuldre og en singlet. Det blir fint. Høre lydene fra Beirut, lydene fra en stor by i midt-Østen våkne til liv. Bilene, ropene fra folk, hissige motorsykler, arbeiderne på taket på andre sia av gata. Jo, jeg husker lydene. Jeg ser fram, ikke tilbake. Jeg har ikke gledet meg til nå. Jeg gleder meg ikke egentlig. Husker også de smale smugene i de palestinske flyktningeleirene. Opplevelsen av å være maktesløs, ikke å kunne hjelpe med noe. Men det skal bli fint. Vi skal holde skrivekurs for noen av damene i en av de palestinske leirene - har med skrivebøker, maling, inspirasjon og arbeidsoppgaver. Har holdt skrivekurs før - det dreier seg om å sette i gang prosesser. Få i gang en tanke og formulere den på papir. Drive assosiasjonene videre. Skape en tekst, lese den, forholde seg. Det gleder jeg meg til, selv om det foregår på fremmed språk, engelsk for meg, arabisk for damene som deltar. Det blir rett og slett spennnede. Mer skal pakkes, alt skal være klart til onsdag. Har sner det, men der fremme et sted er det støv og sol og lyder av en storby som pulserer ved kysten av Middelhavet. Men aller først: frokost.