"I juli blomstret valmuene. De hadde noe som ikke kunne tegnes og ikke kunne males. Det var noe som var altfor menneskelignende ved dem.
Hun skrev det ned på papir: Det er den ville, sanseberusende kjærlighets blomst.
Valmuens farve kan ikke males med pensel, ikke sies i ord. Og over de store, enkle bladene har de lyse støvdragere drysset sitt støv - som matt gull på skinnende silke.
Og den er vakrere enn alle de roser og hyasinter fra Stambuls haver. Bød man meg millioner, den ble dog hos meg i glasset, for i den er der noe av solen og noe av underverdenens mørke, og den er deiligere enn alt annet på jorden.
Den er som et skinn av en kjærlighet jeg en gang hadde, og som ennu brenner og banker meg i brystet,men som skal skjules innerst der inne til min død. Men da vil jeg stige ut av verden med min valmue i hånden - og den vil føre meg vidt ut efter solens stråler og dypt ned i det mørkeste mørke."
Fra romanen Drømmen og hjulet
Jens Bjørneboe