tirsdag 4. desember 2012

DESEMBERNATT

Det er mørketid og desember igen. Travle dager på jobb, to sendinger på gang, kvelder fulle av aktivitet, snø og is på bakken, mørketidslys om morgenen, julestjerne i vinduet. Jeg liker mørket, jeg er et mørketidsbarn.



Et sted der inne gleder jeg meg til jul, gleder meg til at to kjekke sønner kommer hjem, gleder meg til maten, til varme i ovnen, til å prate om hverdagen langt borte fra Tromsø, prate med de unge mennene som jeg pleide å kalle nerden og punkern - den ryddige, organiserte pilaren i livet mitt som nå tar doktorgraden sin, og den uorganiserte og anarkistiske punkeren med sin håpløse økonomi, sine vanvittige innfall og store sjarme som alltid fikk sin mor til å tvinne han rundt lillefingeren. Sukk. Nå er de borte begge to, det samme er den viltre, lille kattegutten som var den yngste av de hellige tre konger med de kongelige navn Balthazar og Melkior, oppkalt etter de vise menn i bibelen. Kaspar, som aldri ble kalt noe anna enn Pinny - nickname for Pinball - som han av mange grunner fikk tilnavnet, måtte avlives sist uke. Men sviktende nyrer som jeg ikke hadde oppdaget, og som får meg til å gå inn i mørketida med stor sorg over egen blindhet.

Men det er ei tid for alt, og jeg sørger over Pinny, men tenker at det må betyr mer oppmerksomhet på mine to stebarn som er igjen, rennesteinskatten Gaupe og arvefru Nala som begge lurer litt på hvor urokråka er blitt av. Men som gleder meg hver dag med sine myke mjau når jeg kommer hjem fra jobb.

Og det er ei tid for alt. For når både nerden og punkeren hadde forlatt, flyttet det inn ei kunstnervenninne med midlertidig residens i Tromsø, og til filmfestivalen i januar kommer en skjønn nederlandsk jente som skal være frivillig og som gjerne vil bo under mørketidslyset en måneds tid. Så skjebnen tar, men gir også i fullt monn tilbake. Det er bare å holde øynene åpne og ta i mot med åpne armer. Alt det som kommer til oss - etterhvert i stadig større og større hastighet ettersom årene går. Sukk.

Jeg er takknemlig for helsa, for arbeidet mitt og for at en skjønn, svart kattegutt valgte å ha meg som sitt faste tilholdssted i åtte fine år. Pinny the cat, deg kommer vi aldri til å glemme. Hvis det finnes en kattehimmel, håper jeg du jakter mus og fugler sammen med dine to eldre, kongelige kattebrødre og at du er smertefri og hviler i fred mellom jaktseansene. Du mørkeredde, gode, myke katten med alle dine merkelige innfall som aldri turte å følge med oss mer en halvveis inn på hundetur på kirkegården før du måtte bæres hjem på skuldra full av angst over den store, ville verden. Og hvis hundehimmelen ligger like i nærheten, finner du igjen vår aller beste lapphund Sita og kan sove middagsluren din sammen med henne en gang i blant. Akkurat som du gjorde det her på jorda. Livet er så rart, men det å ha dyr i nærheten, gir meg alltid et fint, nært stopp på stasjonen på vei videre ut mot det ytre rom som ingen vet hva inneholder.



lørdag 17. november 2012

MORGEN OVER BYEN

Jeg våkner i en ny by. Byen der jeg ble født. Byen som ble bygd av oldefaren og oldemora mi. Han var steinhugger og hugde steinblokker til kaifundamentet som ble lasta på prammer og sendt inn til Viktoriahamn, som stedet het den gangen. Oldemora mi jobba på anlegget, ho Lovise var kokke.

I dag er den helt annerledes enn den gang. Den er ny på alle vis. Jeg skuer ut over havna, Norges største havn i brutto tonnasje, heter det visstnok. Malm fra Sverige, henta dypt nede i gruvene, omforma til pellets og transportert langs min barndoms togskinner hit til byen ved havet.



Byen bygd rundt ei stor kai - det var hele årsaken til at de kom hit for å jobbe. Det skulle skipes ut malm. Den dyrebare råvaren, jernet, skulle hentes opp i dagen i malmfjellene i Lappland og eksporteres ut til kysten, fraktes videre til en verden som trenger jern og stål for å bygge sin sivilisasjon.

Oldefaren min het Sivert. Han ble klemt i hjel i steinbruddet. Så ble Lovise ung enke med to unger som hun måtte livnære. De skulle visst at jeg står her en tidlig morgen og tenker på dem. Ser ut over byen som de bygde rundt 1900-tallet. Ja, det skulle de visst, Sivert og Lovise. Det er i grunnen litt fint å tenke på, en tidlig lørdags morgen i november.

lørdag 3. november 2012

OVERLEVD HALLOWEEN? DENNE ER UBETALELIG

Her hjemme hater vi Halloween, og prøver etter beste evne å ikke være hjemme når tiggerne står på døra med sine knask eller knep. Min eldste sønn, nerden, har en vidunderlig form for humor og sendte sin mor en videohilsen i anledning dagen. 

Både jeg og husets tre vakre katter simpelthen elsker den. Husmor har sett den fire ganger og ler like hjertelig hver gang. Kattene betraktet meg med overbærenhet. Men empatien med deres fjerne, franske slektning var så absolutt merkbar. Gode ting må deles. Denne videoen er kostelig. Sjekk youtube her.

VIDUNDERLIGE FRIHETSFØLELSE

Å, så fort denne høsten har gått. Også så fint som det har vært i nord! Litt snø, litt bitende kulde, blafrende nordlys om natta og en skinnende ostehvit fullmåne for bare noen dager siden. Men tida flyr. De sier den flyr fortere, jo eldre man blir - og det er rart - for jeg blir jo ikke eldre! Tvert i mot, jeg er gått inn i en ageless body, timeless mind-periode av livet mitt. Jeg prøver i hvert fall. Og de som har fulgt meg på denne bloggen tidligere, vet at jeg er påvirket av boka med samme navn. 

Det handler om mental omstilling. Det handler om å frikoble seg fra samfunnet rundt meg som forteller meg hvordan jeg skal oppleve meg selv. Som eldre, mer skrøpelig og etterhvert ubrukelig. Jeg nekter. Jeg har vært skrøpelig og ubrukelig i mange perioder av livet mitt,- hvem har ikke det? Men å knytte det opp mot alder? Nei, jeg vil ikke.




Jeg har studiepermisjon, det betyr at jeg bare er tre dager i uka på jobb. Fra torsdag til søndag går jeg inn i en egen sfære: behøver ikke bade om morgenen, behøver ikke kle på meg anna enn et par gode knehøye ullstrømper og en tynn ullgenser. Jeg koker kaffe og sitter i senga med pc og notater. Står opp innimellom og fyller på. Leser om nordområdene, leser om politikk, økonomi og struktur, historie, mennesker og kultur. 



Alt er en del av University of the Arctic sitt nettstudium. Og det er et svært pensum. Jeg leser og leser og nikker ofte gjenkjennende på hodet. Tviler på om jeg når å ta eksamen til jul, er allerede så lang bakpå og kjenner at dette krever mer av meg enn jeg hadde trodd. 

Men det fineste i denne tida, er den usigelig fantastiske følelsen av frihet. Jeg styrer over mitt eget liv, disse dagene. Det er ikke bare ei knapp helg da det må handles, vaskes, være sosial og oppdatere seg. Det er mine dager. Det er gode dager. Måtte jeg vite å sette pris på hver eneste time før hverdagen igjen setter inn med alle sine krav om tilstedeværelse, fokus og oppmerksomhet. Der ute.

søndag 21. oktober 2012

HØSTEN ER EI VAKKER TID

Bare noen små glimt av høsten langs veien til jobb, akkurat før snøen kom. Den kom i går, 20 oktober. Nå er der blitt vinter her nord. Igjen.



lørdag 20. oktober 2012

AUTONOMI

Det betyr vel egentlig at du bestemmer sjøl over livet ditt. Autonomi. Selvbestemmelse. Det er viktig, tenker jeg - å føle at jeg har kontroll. At det er jeg som kan ta avgjørelser som har betydning for meg, for jobben min, livet mitt.

Jeg har sett en morsom - men ikke dermed mindre ettertenksom film, på youtube. Du finner den her. Den tar elleve minutter og krever brukbar IQ samt noen engelskkunnskaper. Den er verdt hvert eneste sekund, spør du meg. Den handler om at det å gi mennesker selvbestemmelse både er lønnsomt, morsomt og utviklende. Jeg tror på det. Kos deg med filmen. La deg inspirere!

The surprising truth 
about 
what motivates us

mandag 15. oktober 2012

JEG RAKK DET AKKURAT

Ja, det er sånn som med alle høster, det gjelder å rekke over alt - for plutselig står du der med snø til anklene og har ikke båret inn pottene fra hagen, ikke tatt inn gressklipperen og sykkelen eller skiftet til vinterdekk på bilen.

Men i år gikk det greit. Det er ikke kommet så mye frost at pottene har bunnfrosset ennå, vinterdekkene ble lagt om fredag og jeg har hatt den eldgamle Golf'en til EU-kontroll - ikke helt innafor fristen, men bare et par dager over tida. Og det var bare et endeledd i forstillinga som måtte skiftes. Resten var ok. Jeg jubler! Min 22 år gamle Golf skal leve med meg også denne vinteren. Gammel venn med splitternye piggdekk. Det går ikke uten i denne byen.

Jeg tar meg tid til å trekke pusten, se ned på bakken når jeg har parkert bilen på parkeringsplassen på jobb denne morgenen. Ja, det er høst, de brune bladene har fått et lite melisdryss av rimfrost, de er like fine som jeg husker dem fra i fjor. Ett av naturens små mesterverk, bare du tar deg tid til å se det. Om noen minutter har siste rest av morgensol smeltet vekk frosten, og bladene er de visne, gamle, brune fra i går. Jeg tar opp kamera på mobilen. Jeg kan ikke la være. Jeg bøyer meg ned og tar bildet. Ser de vakre tegningene som naturen har laget til oss, helt gratis. Jeg ser utover den frosne plenen. Velkommen vinter, jeg rakk det akkurat.


søndag 7. oktober 2012

GRATULERER ORDFRONT! VELKOMMEN HØST.

Lenge siden sist: Og i tida siden siste innlegg på bloggen, har jeg rundet 20 000 lesere uten å ha merka det. Gratulerer, Ordfront!

Men i dag er en dag å merke seg: Jeg synker sliten ned på sofaen, sliten - men fornøyd. Jeg har spadd opp grønnsakslandet - de få potetene som hadde blitt igjen i jorda fra i fjor, lot jeg få spire. Og nå er de høstet! En knapp bærepose, men det er usprøyta, ærlig potet fra eget land. Skal spises med andakt, som mora mi ville sagt det. Bare skrubba rein og dampa og med smør på. Ikke noe tull ellers.

Litteraturfestivalen Ordkalotten er over her i Tromsø, og jeg burde blogget om det (det er alltid så mye man bør, pokker heller!) - i går var jeg på en gjennom herlig opplesningstime med Henning Howlid Wærp, Liv Lundberg og Kjartan Fløgstad. Ble så inspirert, så oppløftet og så glad - det er så mye fint ordene våre kan brukes til. Glede - og opplyse andre - for eksempel. Gårsdagen var et eksempel på det. Henning leste reisedikt fra si siste diktsamling, noe med Sofia, heter den. Sofia. Halifax. Han var både veldig inspirerende og veldig morsom. Faktisk!

Liv leste ett dikt fra hver av sine 9 diktsamlinger, mange av dem som jeg kjente godt fra før og har her hjemme - har nesten alle bøkene hennes - hun har vært min lærer på forfatterstudiene og jeg har fulgt henne helt sia Tveegget engel. Det var fint. Liker særlig det diktet der hun kjører isdronning gjennom vinteren.


Kjartan Fløgstad snakka om "Nordaustpassasjen" og fortalte om de ulike typene du kan møte i boka og vi lo så tårene rann. Han er en ordets kunstner. Gleder meg til å lese. Men foran han i rekka ligger Asbjørn Jaklin sin krim: Svart frost. Og Linn Ullmanns Det dyrebare. Heldigvis er det bare høsten ennå og vinteren er lang. Lang og mørk og full av ved fra kjelleren som det skal fyres med, mens man krøller seg sammen i sofaen. - Å, det er ei fin tid, den som kommer mot oss nå!

søndag 26. august 2012

GJEMMESTED FOR KATTER

Savner dyrene mine. Leser gammel blogg. Gleder meg til å treffe Oslo-frøken Nala igjen til helga. Les om henne her. Fine jenta:

I går natt stakk ho av, sommergjestkatta Nala, og jeg fant henne etter ett døgn inne i en krypkjeller i nærheten. Mjauet mellom bjelkene. Men det var også alt. Umulig å få tak i henne. Litt redd, mener jeg hun sa. Og sikkert sulten. Hun har jo alltid vært en inne-katt og gått til dekket bord hele livet. Vet ingen ting om den store verdens farer. Og en fet monsejævel lå utafor da jeg kom. Han jagde jeg bort. Men ingen Nala kom seg ut. Hva gjør en kvinne i nød? Ringer brannvakta.

- Liten åpning, innestengt? Sa han. 
- Kom ho seg inn, kommer ho nok ut også! Men ring i morra hvis vi må fjerne et panelbord, fortsatte han. - Selv om vi brannmenn har slutta med å hente ned katter fra trærne. Som vi gjorde før, he, he.

Da lo jeg óg. Og tenkte: Hvilken søt og vennlig mann. Og fornuftig. Jeg liker sånne brannmenn! Med empati.


Etter mange timer kom hun ut frivillig. Jeg var jevnlig der og ropte. Tilslutt sa det pip i gresset bak huset, vakkerkatten kom springende og lot seg bære hjem. Så glad man blir når fortapte sønner og døtre vender hjem! Ubeskrivelig.

















Nå leses lørdagsavisene mens svarte Pinny ligger i vinduskarmen og sjekker regnværet. Takk til vakta på brannstasjonen som ikke lo av meg, men lovet å hjelpe! I fall det ikke ordna seg. 

Men det er litt sånn som Blood, Sweat and Tears - favorittgruppa mi fra 70-tallet, synger om: What goes up, must come down. Og ho kom hjem. Ha ei fin helg.

AVISMORGEN

Dette er er beste ved helga: Kaffe og tid til å lese alle avisene! Nett og mobil og pad'er til tross: Det er noe med papir som aldri kan erstattes.

onsdag 8. august 2012

OM Å BRY SEG

Det er august. Den nye katta, Nala, ligger ved siden av meg og maler. Kaffen står ved siden av pc'en, og døra ut til hagen er åpen. Lufta der ute er kjølig og trekker inn gjennom huset. Pinny, gammelkatta ligger i vinduskarmen. Det er tidlig morgen og stille, men ingen idyll.

På Facebook leser jeg fra sidene til det frivillige hjelpemannskapet som leiter etter Sigrid Giskegjerde Schjetne i store områder rundt Oslo. Det er en sak som gjør meg skremt og som vekker avsky og redsel hos mange av oss: Plutselig ble hun bare borte, 16 år - og på vei hjem. Hvordan foreldre og familie har det, tør jeg ikke tenke på.


Hit til Tromsø kommer båra til den motorsykkeldrepte Trond Albrigtsen fra Sverige i dag. En kortesje av MC-ere skal følge han fra Vollan og inn til byen - en siste hilsen så og si - for en venn og biker som alle satte stor pris på. 


Igjen ser jeg omsorgen i de andres handlinger. Man bryr seg. Man bryr seg om ei jente som ble borte, selv om man ikke kjenner henne - og andre bryr seg om å markere sorg og empati for de som sitter igjen uten en pappa, sønn og venn. Det berører meg. Og det er en kvalitet. Om det hjelper på den store sorgen, vet jeg ikke. Men vi er sammen om noe, ennå - i dette samfunnet. Og den store bølgen av medfølelse er med på å bære oss videre. På forunderlig vis. 


Siden, en gang, vil vi fortsatt huske det: Det var de dagene folk gikk manngard etter ei 16-årig jente utafor Oslo. Det var den høsten motorsyklistene i Tromsø kjørte i kortesje de siste åtte milene inn til Tromsø bak båra til Trond. Det var i august 2012. Det var i dag.

mandag 2. juli 2012

JULI OG ENDELIG FERIETID. ENDELIG.


Det er en fin dag med regn. Det er første dag av fem ukers ferie. Jeg har ikke så mange planer, men en masse "must-do" ting som ligger og venter. Samtidig skal jeg prøve å bruke ferien i år til å senke kravene - til andre og til meg selv. Kravene om alltid å gjøre noe, stå i noe, gjennomføre, fullføre, fortsette. Det er i og for seg en bra greie, men disse kravene kan være veldig ødeleggende. Både for selvopplevelsen og for helsa. Det blir et stress som er vanskelig å leve med. Som kroppen min ikke trives med.

Jeg leser boka Kropp uten alder, sinn uten tid og prøver å lære meg noe om å være til stede i eget liv uten å stresse. Ei bok av en indisk amerikaner som har vært bestseller i mange år, men som likevel kan ha noe å bidra med for meg som har høye forventninger og vantrives med å bli eldre. 

Jeg skal prøve å implantere noe av dette som varige forandringer i livet: bedre kosthold, mer mosjon, mindre stress. Høres kjedelig ut, men er trolig veldig viktig. Og mer tilstedeværelse, mer fokus. Hvis det går.

Vi har forresten fått en ny katt i huset. Hun er kanskje sommergjest, kanskje ny beboer. Pinny er forventningsfull og nysgjerrig på vakre Nala, Gaupe freser og føler seg ikke helt vel i hennes nærvær- men det ordner seg nok. 

Jeg tenker at dyr nesten alltid er til glede og fred i sjelen. Jeg liker å ha dem rundt meg, liker å se de vakre bevegelsene deres. Jeg skal prøve å få liv i bloggen igjen, også. Ha en riktig fin juli.

mandag 4. juni 2012

SOMMER PÅ FEM DAGER

Helt utrolig: Jeg dro hjemmefra med 4 cm snø i oppkjørselen og kom hjem til full sommer. Det er helt utrolig å bo i en landsdel der det hopper fra en årstid til en annen sånn over natta. I hagen blomstrer både blåveis, hvitveis og primula, og rabarbraen og løpstikken strekker seg kraftig mot lyset. Sånt er fint. Veldig fint. Og snart blomstrer valmuene. Ikke ennå, men snart. Og de er noe av det flotteste jeg vet.


søndag 3. juni 2012

DET VILDE ORD I BODØ



Jeg er i Bodø og har deltatt på litteraturfestivalen "Det vilde ord". Det har vært fabelaktig.

Har møtt forfatteren Espen Haavardsholm og snakka om den siste boka hans "Besøk på Ekely" som omhandler maleren Munchs siste leveår og forholdet til hans siste modell, den unge og vakre jusstudenten Dorothy. Boka anbefales.

Litteraturfestivaler anbefales! En rekke spennende tema har stått på programmet og Bodø viste fram sin sommerlige side med full sol og ti varmegrader! Fulgte en flott litterær byvandring med opplesninger av Jan Oscar Bodøgaard og skal skrive mer om dette etterhvert, for det var så bra!



Ti varmegrader og sol - det kan man ikke kimse av i en vår som denne, den har vært kald og snøfull så det holder. Men nå er det snart sommer, det viste helga i Bodø med all tydelighet. Ikke glem "Besøk på Ekely" hvis du vil vite mer om den aldrende maleren med verdensberømte bilder og nyvekket inspirasjon. Og ha god lesning!



torsdag 17. mai 2012

GRATULERER MED DEN STOLTE DAGEN

Over 17000 treff på bloggen som i si tid var ment som en slags halvprivat og knapt noen offentlig kalender, - og som en bokinspirasjon. Det er jo litt underlig da. Men jeg tar det til meg, noen bikker innom og leser. Det er jo egentlig strålende hyggelig!

I tillegg er det 17. mai, og med litt velvilje fra mobilen kan jeg snart legge ut noen bilder av kaka jeg har tenkt å stå opp og pynte.

Det er av gammel vane mer enn nasjonaldagsfølelse. Noe godt må vi ha denne dagen, familie må vi se, barnetoget på TV må stå på. Men der slutter det for min del. Nasjonaldagen har aldri vært sånn helt min dag.


Men i år er det annerledes. Det er noe med alle rosene og sangen om en himmel full av stjerner som gjør dagen annerledes. Jeg er stolt av det lille landet mitt, stolt over holdningene som har vokst fram fra folkedypet. Vi har vist verden noe unikt.

Jeg vil ikke bli sneversynt på en dag som denne. Ikke bli sjølgod. Men jeg er stolt, etter Utøya, fordi noe er endret. Kanskje for ei lang tid framover. Mange vil sikkert si dette i talen sin i dag. Jeg sier det her.

Stolt, det er det jeg er! Heia fine, gode Norge! Heia alle gode landsmenn og - kvinner i alle regnbuens farger! Ha en fin dag i sorg og glede, alle sammen!

mandag 14. mai 2012

LYKKEN ER -

Lykke er ei god bok: Denne kom i posten i dag. Det kan jeg like. Tror dette er noe for meg, gitt! Flere som kjenner seg igjen?

lørdag 12. mai 2012

DET VANLIGE ER KANSKJE IKKE SÅ VERST

"Det vanlige er kanskje ikke så verst. For noen er det selve drømmen". Det er ikke mine ord, men fint sagt. Jeg drikker morgenkaffe og siterer Kristopher Schau sitt referat fra rettsaken i Oslo Tinghus. Jeg hadde i og for seg lovet meg selv å ikke skrive om rettsaken her, men likte dette innlegget så godt at jeg like gjerne siterer. Det er en refleksjon jeg kjenner meg igjen i. Behovet for av å til å trekke seg tilbake, gjemme seg fordi man ikke klarer å være delaktig. Ikke klarer å ta inn over seg alt sammen, ikke skjønner hvordan familiene til alle disse flotte, unge menneskene klarer å være i det. Dag etter dag. Jeg prøver å legge inn en lenke til Morgenbladet, men får det ikke til akkurat nå. Men det han har skrevet ligger på Morgenbladet.no/forfatter/kristopher_Schau

søndag 6. mai 2012

DEILIGE KOKEBØKER. ORDFRONT SÅ DET HOLDER

Har malt en kjøkkenvegg. Har ryddet i kjøkkenhyllene. Igjen ble én meter kokebøker, resten går til Fretex. Kokebøker brukes mest som sengelektyre i mitt hus, og er til inspirasjon. Ellers er det vel bare kakeoppskriftene som følges fra punkt til punkt, resten av matlagingen er en prøve-og-smake-seg-fram affære. Sjelden jeg lager mat helt etter oppskriften, det må jeg innrømme.

Og i min rydde-og-kvitte-seg-med periode som den jeg er inne i for tida, er det greit å sende fra seg bøker man ikke bruker. Kanskje noen andre kan glede seg over dem?

De som står igjen er favorittene, noen av dem særdeles velbrukte. Innkjøpt under reiser rundt om i verden, eller gaver jeg har fått fordi jeg samla på kokebøker i mange år. Nå samler jeg ikke lenger, men innser at disse bøkene forteller en masse historier. Det er bøker jeg er virkelig glad i. Og én hyllemeter kokebøker, det må da være nok?

lørdag 5. mai 2012

BLING ER TINGEN, SÆRLIG FOR KATTEN!


Jeg klarer ikke kjøpefritt år igjen. Det var enklere i fjor. Da funka det nesten helt. Når man reiser, blir man ofte betatt, og må handle noe. Men jeg er flinkere enn før - og tenker mer over hva jeg kjøper. I Libanon ble det tre-og-en-halv meter bling-gardin fra basaren i Saida, to bling-smykker og gode såper i gave til meg selv og andre. 

Det morsomme var å komme hjem, for den nye katta mi - Gaupe - ble helt betatt da jeg tømte kofferten. Først i selve gardinstoffet, siden i den tomme kofferten. Han syns at bling var fint og ville kove i det flotte stoffet! Men jeg klarte å få tatt et bilde før jeg måtte avvise han: Man bærer tross alt ikke med seg tre-og-en-halv meter gardinstoff hjem fra Middelhavet for at katta skal gå berserk!   



Siden lå han rolig i den tomme kofferten og var fornøyd. Eller kanskje bare litt sur fordi han ikke fikk leke med det nye fine stoffet? Katter er rare dyr. Fine, rare dyr.



fredag 4. mai 2012

VÅRSOL, SNØ OG VARME


Ja, våren er her! Jeg drikker morgenkaffen på verandaen i sol, og selv om jeg har pledd og terassevarmer - er det selve lyset som er tingen. Masse sol på hvit snø. Men nå er våren på gang. Definitivt!



torsdag 3. mai 2012

ICE SURPRISE. EN FILM OM IS

Jeg må nok få med nyheten om ICE SURPRISE på denne bloggen også:



Det er lagt ut en film på youtube fra isen i Framstredet i 2008 - et forskertokt jeg fikk være med på gjennom Det internasjonale polaråret - IPY.

Gode venner, fotograf Ken Are Bongo i Kautokeino film - og musiker Iselin Fergestad har hjulpet med klipp og lydlegging, og 1. mai la Iselin filmen ut på youtube til alment påsyn. Litt heftig. Delt på facebook flere ganger. Mange kommentarer.

Og du kan se den her. Tar deg 15 viktige minutter av livet ditt.

søndag 29. april 2012

OM SØNDAG OG SØPPEL. SORG OG SNØ

Hva er verd å skrive om på en søndag som ikke handler om rettsaken som pågår og som er på alles lepper? At man plutselig blir sittende ved siden av noen på en fest som har mistet sønnen sin på Utøya. Som sier at vi må leve videre med storsinn. Jeg undres på om jeg har så stor spennvidde, gitt. Jeg tror ikke det.

Livet mitt spenner for tida ut seilet mellom begravelse og jubileum. Noen dør som har vært nær deg en gang, men som du mista kontakten med. Og i neste øyeblikk: Noen feirer en jublende, rund dag og du vet at du har kjent vedkommende i snart førti år. Men også der har det vært av og på: Perioder med og uten kontakt. Sånn som livet er. Vi skulle vel ha sett hverandre oftere, tenker jeg. Vi skulle vel egentlig det. Sånn har jeg det med flere. Men jeg rekker ikke over det, orker ikke.

Og så tenker jeg at det er viktigere enn noen gang å begynne å sortere: Søppel fra verdier, folk du kjenner - fra folk du virkelig bryr deg om. For nå renner tida ut i sanda mye fortere enn før. Jeg kan trygt fastslå at over halve livet er passert. Og vel så det. Jeg vil lukke meg for den erkjennelsen. Men samtidig være åpen.


Være åpen nok til å sitte sammen med noen som deler sorgen sin med deg, selv om du ikke kjenner personen. Bare være der.

Og være våken nok til å observere at krokusen blomstrer ved grunnmuren av den gamle steinkirka. Selv om akkurat denne søndagen startet med snø. Igjen.

lørdag 28. april 2012

UTEN KART I UKJENT LANDSKAP. OMSTILLINGSPROSDYRER

Jeg føler meg som en vandrer uten kart. Nytt operativsystem på den gamle pc'en gjør meg utrygg og jeg prøver meg fram med stort mot, syns jeg. Har nå klart å lagre bildene fra det gamle Ixus-kameraet mitt på denne maskinen. Jeg får ikke til å laste ned Picasa billedbehandling, og jeg føler det som om en gammel venn har forlatt meg. Det kjennes som om noen har henvist meg til middelalderen, og jeg går meg vill.


Men dette er liksom en del av bruk-og-ikke-kast ideen min. Selv om jeg har moderne Apple med apps på mobil og ipad, vil jeg ikke kaste denne gamle drittmasinen, og gi den en sjanse til. Men den vil ikke innstallere nytt windows og har trolig en systemkrasj. Altså lever jeg nå med et helt nytt systembekjentskap som heter ubuntu.

Et Linux system - en selvfølge for alle som jobber litt proft, sier sønnen min. Og jeg tar det som et kompliment, siden det var han som installerte dette. Jeg har tross alt ikke fylt 60 ennå.



Det er vel dette som kalles omstilling. Og som ikke en gang godt voksne mennesker i dette samfunnet kan undra seg? Vi må bare lære oss nye metoder for å overleve digitalt. Hele tida. Sukk.

Men for å bevise at jeg langsomt beveger meg ut av middelalderen, legger jeg ut noen bilder fra jobb-reise til Harstad i går. Besøkte vakre Trondenes kirke, der vi skal lage pinsemeditasjon for NRK. Bildene er ikke bearbeida, etter som jeg ikke har noe programverktøy - enda. Men de er i hvert fall inne i pc'en min! Og deretter ute på bloggen! Jippie! Og god helg.



fredag 27. april 2012

SENGETYVER

Mine to kattegutter er i ferd med å bli venner. Som de som leser bloggen vet, tok jeg inn en ny katt fra Dyrebeskyttelsen før jul. Min gamle gutt, Pinny, var blitt aleine etter at vi måtte avlive to venner sist høst. Han trengte selskap, mente jeg. Nåvel. Det tok si tid! Men vakre Gaupe kom i hus og fant seg fort til rette, selv om han stadig ble litt plagd av Pinny.

De er ikke nære venner, og svarteper Pinny holder struktur og slenger fortsatt ut en kjapp labb mot vår vakre stesønn Gaupe i ny og ne. Men i dag fant jeg dem begge to i senga mi mens de tok en ettermiddagshvil! Ute om natta, tunfisk om ettermiddagen, hviletid: I mi seng. Begge to. Nesten litt yndig. Bortsett fra at det ikke var plass til meg som hadde trengt en ettermiddagshvil akkurat da. Så det ble sofaen i stua - for meg. Mjau.

torsdag 26. april 2012

PÅ VEI UT. IGJEN

Noen misunner meg jobben min, å være på farta hele tida med stadig nye opptak. Men av og til er det faktisk slitsomt å skulle være kreativ og skapende og iderik og full av initiativ når man har mest lyst til å ligge under dyna.

Av og til har jeg ikke lyst til å stå opp å kle på meg engang. Jeg har ikke noe å kle på meg heller, syns jeg - og ingen ting som passer humør og stemning.


Men det jeg alltid liker å gjøre, er å ta bilder og å bearbeide dem. Nå har akkurat pc'en krasja, og jeg prøver ut den nye linux programvaren som sønnen min har lasta ned til meg. Ved hjelp av ubuntu fikk han reddet innholdet på harddisken når det fordømte Vista-programmet røyk. For andre gang.

Jeg blir hudløs av å miste kontrollen over pc'en, bildearkivene og oppsettene mine på maskinen. Alle feed'ene, alle bloggerne jeg har fulgt: Krasj, og så sitter du med et helt nytt opplegg som ikke ligner det du har hatt før og der du fant fram i blinde. Urg. Jeg prøver å leve med dette. Men jeg lider.


Og så prøver jeg å finne tilbake til noen bilder som kan følge dette sytete og litt slitne innlegget. Bilder som ligger på den ekstra disken der vi reddet over fra den likviderte maskinen. Kanskje det hjelper?

Og svaret er JA. Det hjelper alltid. Disse er fra en vidundelig spasertur i Henningsvær i fjor sommer. Det var en fantastisk fin reise og en utrolig fin dag. Henningsvær er en liten drømmeplass. Hele Lofoten er et godt sted å være. Også så vakkert som det er der!




mandag 23. april 2012

HJEM TIL SNØ. HJEM TIL KATE BUSH. HELFRELST

Så kom jeg hjem. Snøen lå i to-og-en-halv-meters høyde. Nei, jeg tuller ikke. Overalt. Huset mitt var innesnødd, jobben likeså. Så flyktet jeg til Kate Bush og hennes 50 words of snow. Og ble bare helt solgt.

Har lagt ut låten og alle de flotte ordene på bloggen min om kald kjærlighet, les og hør den der. Men ordene - betydningen - det finner du mer om her - åh, sånt et morsomt nettsted

Sjekk ut dette mens det ennå er vinter! Og som det blir sagt:
Creaky-creaky.

lørdag 14. april 2012

HJEMLENGSEL

De siste dagene før jeg reiste fra Libanon var preget av hjemlengsel. Lysten på å se den hvite snøen som enda lå i hauger utafor døra hjemme, brodder til å ha på støvlene, mi egen seng - ting jeg vanligvis forbigår uten å tenke over det. Eller tenker at jeg egentlig er lei av?


Men nå var det så intens, denne hjemlengselen. Jeg vil hjem til det jeg kjenner, det trygge, vante. Mine egne kopper i hyllene når jeg rusler ned fra loftet om morran. Småpraten over avisa med eldstesønnen i helgene. Gater uten søppel, rein og kald luft.

Ikke at jeg savner jobben min. Eller noe anna, fysisk. Men det var bare denne merkelige, sterke følelsen av å lengte til noe jeg visste var der. Men som jeg ikke var del i.

Kanskje ble denne følelsen en ekstra innsikt for meg etter hjemkomst: Sånn er det å lengte. For den som er i exil, må denne følelsen være et helvete, rett og slett. For den sitter i brystet som en evig dump følelse av savn. Og du blir ikke kvitt den. Så var det vel det jeg skulle lære noe om denne påsken. Kanskje var det det.


Samtidig ser jeg at lengselen kanskje kan være alt for full av overdrevne forventninger? Når man møter virkeligheten slik den faktisk ser ut, mener jeg. Ha en fin dag.

GIVE ME FIVE GOOD REASONS WHY YOU WILL KEEP ON WRITING

Oppholdet i Libanon er over. Jeg gir damene på skriveverkstedet en siste skriveoppgave: 
- Why I will keep on writing the next year. Give me at least five good reasons!
Vi møtes for siste gang i flyktningeleiren Bourj El-Barajneh og jeg vil vite hva de tenker om mine gjentatte anmodninger om å skrive, skrive, skrive. Gjerne 10-15 minutter hver dag det neste året.

Og de skriver - og deler tankene med hverandre. Min gode tolk, Kholoud, oversetter linje for linje:

- Writing can give me solutions to my problems.
- Writing makes me feel relaxed and on my own.
- Words are obstacles, but writing more and often makes it easier.
- Writing gives room to my feelings, it is a pleasure to have done it and to see what comes out in the end.
- Writing helps me express my thoughts and feelings, and it helps me to remember.

- I will write to make the hope bright and to expand my imagination.

- Writing is the mirror of a person - it renews your solutions, it feeds the spirit and the mind at the same time.
- Writing is the memory that will make you be remembered when you die.
- Writing helps me continue the message of my life: to show the suffering of my people, to remember my homeland and to save the memories from my life, my people and from Palestine.

Jeg kjenner at jeg får tårer i øynene når jeg leser disse linjene. Og minnes sterke møter med Mariam, Cerine, Zahra, Nadia, Hayat, Wissam, Zainab, Soha og Suad. Og ikke minst min fantastiske oversetter mellom engelsk og arabisk, Kholoud.


Thanks to Kholoud, my exellent language interpreter and to all the fantastic women taking part in the first Norwegian-Palestinian writing workshop in Bourj El-Barajneh. We have worked together and shared our thoughts about writing - and their reasons for keeping up the good work is stated in English in the article above. I am grateful for the opportunity to have worked with you all in peace and sisterhood. Take care.

fredag 13. april 2012

HJEMME IGJEN

Hjemme igjen er som himmelen. Vaskemaskinen durer, jeg drikker min morgenkaffe med norsk melk, kattene har vært ute og gjort morgentoilettet og sønnen tok i mot på flyplassen og lagde middag til oss mens jeg lå i badekaret. Minnene fra Libanon er fortsatt irriterende, kløende insektsbitt, men også gode minner fra ei sterkt avslutning med flotte damer på stilig kafé like ved flyplassen i Beirut. Og ikke minst oppsummering av skriveverkstedet, der jeg har prøvd å gi dem redskaper til å leve videre og gi det uttrykk gjennom språk og skrift i stadig nye skriveoppgaver. Jeg skal komme tilbake til oppsummeringene de selv gjorde om hva de skulle ta med seg videre og hva tekst-verkstedet hadde fått dem til å tenke over. Skriver om det i helga.

Men først: Stor takk til mitt reisefølge. Lene, som har vært både reiseleder og praktisk organisator, humørspreder og ikke minst - et speil for de mange og sterke inntrykkene vi har møtt i to uker. Og selvfølgelig: Tusen takk til alle våre flotte nye kvinnebekjentskaper som har gjort denne påsken til en sterk og meningsfylt opplevelse.