HJEMLENGSEL

De siste dagene før jeg reiste fra Libanon var preget av hjemlengsel. Lysten på å se den hvite snøen som enda lå i hauger utafor døra hjemme, brodder til å ha på støvlene, mi egen seng - ting jeg vanligvis forbigår uten å tenke over det. Eller tenker at jeg egentlig er lei av?

Men nå var det så intens, denne hjemlengselen. Jeg vil hjem til det jeg kjenner, det trygge, vante. Mine egne kopper i hyllene når jeg rusler ned fra loftet om morran. Småpraten over avisa med eldstesønnen i helgene. Gater uten søppel, rein og kald luft.

Ikke at jeg savner jobben min. Eller noe anna, fysisk. Men det var bare denne merkelige, sterke følelsen av å lengte til noe jeg visste var der. Men som jeg ikke var del i.

Kanskje ble denne følelsen en ekstra innsikt for meg etter hjemkomst: Sånn er det å lengte. For den som er i exil, må denne følelsen være et helvete, rett og slett. For den sitter i brystet som en evig dump følelse av savn. Og du blir ikke kvitt den. Så var det vel det jeg skulle lære noe om denne påsken. Kanskje var det det.

Samtidig ser jeg at lengselen kanskje kan være alt for full av overdrevne forventninger? Når man møter virkeligheten slik den faktisk ser ut, mener jeg. Ha en fin dag.

GIVE ME FIVE GOOD REASONS WHY YOU WILL KEEP ON WRITING

Oppholdet i Libanon er over. Jeg gir damene på skriveverkstedet en siste skriveoppgave: 

- Why I will keep on writing the next year. Give me at least five good reasons!

Vi møtes for siste gang i flyktningeleiren Bourj El-Barajneh og jeg vil vite hva de tenker om mine gjentatte anmodninger om å skrive, skrive, skrive. Gjerne 10-15 minutter hver dag det neste året.

Og de skriver - og deler tankene med hverandre. Min gode tolk, Kholoud, oversetter linje for linje:

- Writing can give me solutions to my problems.
- Writing makes me feel relaxed and on my own.
- Words are obstacles, but writing more and often makes it easier.

- Writing gives room to my feelings, it is a pleasure to have done it and to see what comes out in the end.
- Writing helps me express my thoughts and feelings, and it helps me to remember.

- I will write to make the hope bright and to expand my imagination.

- Writing is the mirror of a person - it renews your solutions, it feeds the spirit and the mind at the same time.
- Writing is the memory that will make you be remembered when you die.
- Writing helps me continue the message of my life: to show the suffering of my people, to remember my homeland and to save the memories from my life, my people and from Palestine.

Jeg kjenner at jeg får tårer i øynene når jeg leser disse linjene. Og minnes sterke møter med Mariam, Cerine, Zahra, Nadia, Hayat, Wissam, Zainab, Soha og Suad. Og ikke minst min fantastiske oversetter mellom engelsk og arabisk, Kholoud.

Thanks to Kholoud, my exellent language interpreter and to all the fantastic women taking part in the first Norwegian-Palestinian writing workshop in Bourj El-Barajneh. We have worked together and shared our thoughts about writing - and their reasons for keeping up the good work is stated in English in the article above. I am grateful for the opportunity to have worked with you all in peace and sisterhood. Take care.

HJEMME IGJEN

Hjemme igjen er som himmelen. Vaskemaskinen durer, jeg drikker min morgenkaffe med norsk melk, kattene har vært ute og gjort morgentoilettet og sønnen tok i mot på flyplassen og lagde middag til oss mens jeg lå i badekaret. Minnene fra Libanon er fortsatt irriterende, kløende insektsbitt, men også gode minner fra ei sterkt avslutning med flotte damer på stilig kafé like ved flyplassen i Beirut. Og ikke minst oppsummering av skriveverkstedet, der jeg har prøvd å gi dem redskaper til å leve videre og gi det uttrykk gjennom språk og skrift i stadig nye skriveoppgaver. Jeg skal komme tilbake til oppsummeringene de selv gjorde om hva de skulle ta med seg videre og hva tekst-verkstedet hadde fått dem til å tenke over. Skriver om det i helga.

Men først: Stor takk til mitt reisefølge. Lene, som har vært både reiseleder og praktisk organisator, humørspreder og ikke minst - et speil for de mange og sterke inntrykkene vi har møtt i to uker. Og selvfølgelig: Tusen takk til alle våre flotte nye kvinnebekjentskaper som har gjort denne påsken til en sterk og meningsfylt opplevelse.

BEIRUT. KUL OG INNOVATIV

Midt mellom insektsbitt og flyktningeleire og intens trafikkstøy fins det et kult, levende og morsomt Beirut der man kan hvile mellom slagene og se på detaljer. Her er noen kjappe skråblikk på byen.

Det er siste kveld før avreise og vi er tilbake på hotellet, men jeg deler gjerne noen av av dagens mange inntrykk på mobilkameraet.

ORD HAR KRAFT. DET MÅ VI ALDRI GLEMME.

Myggstikk eller ikke, påsken er over og det må jobbes. Klokka ni er vi på gata og skaffer oss en taxi som kjører oss gjennom den vanvittige morgen- trafikken i Beirut til flyktninge leiren Bourj El-Barajneh der sør i byen, nært flyplassen. Vi hopper av i Annan Street og finner lett veien inn til kvinnesenteret i leiren, mens vi morgenhilser på den gamle damen i døråpninga, butikkeieren på veien og tallerkenselgeren i veikrysset midtveis.

- Coffee? spør Kholoud, min tolk, og jeg nikker - og snart dufter det kruttsterk arabisk kaffe som sjenkes i små plasbegre til alle damene som etter hvert finner plassene sine.

- Det er tre ting som trengs for å bli en god skribent, sier jeg innledningsvis: Å lese mye, å lytte inderlig og å skrive, skrive, skrive. Kholoud har oversatt Olav H. Hauges fine dikt "Me siglar ikkje same havet" til arabisk, og vi bruker tjue minutter til å snakke om det. Hans tekst når til palestinske hjerter, så vel som til mitt norske.

Så får de ti substantiver som de skal bruke til å skrive om - og den ene vakre teksten etter det andre blir lest opp. Jeg må låne lommetørkle. Så plukker jeg ut ett ord av de ti - ordet "tre" - og vi snakker litt om at leiren nylig har plantet trær, som skal få vokse og gjøre de nitriste omgivelsene grønne. - Hva forteller disse trærne om ti år, spør jeg. Og de bøyer seg igjen over skrivebøkene sine og leverer så blekket spruter. Så leser de igjen for hverandre, og tolken er kjapp til å nappe bok etter bok ut av hendene på dem og oversette, linje for linje til meg. Sånt et vakkert språk. Og de er flinke til å formulere seg - ingen tvil om det.

Noen av disse damene kan bli store, tenker jeg i mitt stille sinn. Og gruer meg allerede til oppsummeringsdagen i morgen. Vi har kommet så nært hverandre disse dagene - de deler så mye med meg. Og jeg skal reise hjem mens de ikke kan knytte mer enn drøm og minner til begrepet "homeland". Jeg skulle så gjerne ha gjort noe mer for dem. Ord blir fattige. Men samtidig: Ord har kraft. Og den som kan ta i bruk denne kraften, har mange muligheter. Det skal jeg si til dem i morgen når vi avslutter. Det skal jeg.

SYTE-DAGEN

Det er alltid lov med en syte-dag. Jeg gjør den kort: Vi er oppspist av insekter eller bedbugs eller noe og får utslett - store, røde, ekle og det klør. Vi holder oss flytende på histamintabletter, Zyrtec, og en antihistaminsalve som ikke virker, kjøpt på libanesisk apotek. Vi kjefter ikke på hverandre men prøver å være blide og le av dette. Vi har prøvd å få skifta madrass på rommet da vi mistenker de ekle krypene for å muligens bo i senga. Men vi vet ikke. Så i dag spiste vi nydelig lunsj på terassen etter å ha handlet god ost og brød på den lokale Coop-en som har alt. Vi dusjer og smører og jeg kjenner på et snev av hjemlengsel. Godt å få syte litt. Nå er jeg ferdig.

PÅSKEHARE

Jada, det er påskeharer også her. Vel overstått påske! Sjekk også et billedgalleri jeg har lagt ut litt lengre nede på bloggen.

KHOLOUD, MIN FLOTTE TOLK

Et skriveverksted på tre språk må ha en god translatør. Jeg har vært svært heldig med min tolk, vi trives i hverandres selskap og hun er drivende dyktig til å formidle ord, formuleringer og stemninger i språket. Her veksler vi mellom norsk, engelsk og arabisk uten å blunke!

ORD SOM BRYTER GRENSER

Så er det påske. Litt uvirkelig påske fordi bylarmen fra Beirut er akkurat like støyende som vanlig. Noen butikker er stengt, men bygningsarbeiderne på taket på andre siden av gata jobber som vanlig. På facebook skriver folk om usedvanlig masse påskesnø hjemme, og det er så uendelig langt borte. Vi er halveis i skriveverkstedet i den palestinske flyktningeleiren Bourj El-Barajneh. Damene i mi gruppe er mellom tjue og femti, vil jeg anta - tre av dem uten hijab, resten med. Ikke at det spiller noen rolle. Libanon er et land med alle avskygninger og religiøse retninger, og kvinnene her går i alt fra singlet og jeans til svart fotsid kjole med ansiktet tildekt. Skjerf eller sjal er vanlig blant de voksne, mens mange av ungjentene i byen går rimelig utfordrende kledd. Bling og juveler og glitter er vanligere enn hjemme. Det er et støyende, fargerikt land. Det ropes og snakkes og hamres og bankes og tutes hele døgnet. Til workshop-en kom det ni forventningsfulle damer, og jeg snakket litt om det å skrive og hva det har betydd for meg. At det å ha blokk og penn ved sengekanten kan forkorte ei søvnløs natt. Så lagde vi "mind-map" og fylte arket med korte ord som beskrev oss selv, og alle fikk presentere seg ved hjelp av ordene på tankekartet: Ord som mor, datter og god kokk gikk igjen, det siste gjorde jeg bruk av i en morsom skriveøvelse i går da de fikk ti verb, alle knytta til matlagning, og måtte bruke dem i en tekst. Mange gode oppskrifter ble det - og mye latter! Andre dags skriveverksted var nok den vanskeligste for dem - de fikk en skriveoppgave jeg kalte "I remember - " og noen tok fatt i tunge minner og skrev mens tårene rant. Det var en sterk opplevelse. De fleste husket gode ting fra barndom og oppvekst, og flere av dem skriver stadig om drømmen om Palestina og håpet om ei fremtid der. De er helt med på ideen om at hva som helst kan komme fram når man driver med "associative writing", og er villige til å lese og dele. Ja, det er faktisk liten eller ingen sjenanse slik jeg ofte ser det hjemme - her vil alle lese teksten sin og gjerne fortelle noe rundt den. Jeg våger meg på en påstand: Palestinske damer liker å skravle! Jeg må av og til avgrense fortellingene for at vi skal bli ferdige i tide. Men min kjempesøte og dyktige tolk, Kholoud, tok opp dette med meg allerede første dag: - Kvinnene her liker å prate. Og du må kanskje være litt streng av og til! Jeg hjelper deg med det, sa hun og lo. Hun er superdyktig og kjapp til å tolke - og formidler også språklige nyanser og humor i tekstene med stor presishet. Bedre tolk hadde jeg neppe funnet. Da jeg spurte dem på andre dagen om hvordan de likte skriveverkstedet, kom det sterke svar. Flere syns det var sterkt å skulle skrive om seg selv, slik jeg hadde bedt dem om. De sa at ingen noen gang (!) hadde bedt dem om å tenke gjennom hvem de var og hvordan de opplevde det. - Det er så lite tid til slikt i våre liv, vi strever hele tida med å få endene til å møtes, det er støy og stress. Og det å sitte stille i fem minutter for å skrive om seg selv, det er noe vi ikke har gjort før. Det er utfordrende, sa de. Jeg tenker at nettopp dette er viktig å formidle og holde fast ved. Og når jeg ser de overfylte gatene og trangboddheten de lever under, kan jeg forstå at det ikke er mye plass til privatliv. Men små pusterom med blokk og penn kan alle unne seg. Jeg håper de gjør bruk av det, også når jeg har reist. Det er bare fire dager igjen, og jeg gleder meg ikke til sneen i Tromsø. Jeg gjør ikke det.

DAMER I SKRIVEVERKSTED

Her er det første norsk-palestinske skriveverkstedet i full gang. En oppgave er utlevert og det diskuteres litt i gruppa hvordan den skal løses.

- Individuelt, sier jeg da. - Siden kan dere fortsette med å møtes og gjøre skriveoppgaver sammen! Det er en god og viktig praksis!