HVA MAN KLARER

Jeg sliter hele tida med det jeg ikke klarer. Jeg vet at det å mestre er viktig og handler om hva man faktisk klarer og kan leve med. Og kan være stolt av. Det er sunt og fint å mestre. Jeg er imidlertid spesialist på å fokusere på min ikke-mestring, at huset har for mange hybelkaniner, at jeg forlater det ryddig og kommer hjem til kaos, at jeg ikke klarer å sende fra meg egne bokmanus fordi jeg har prestasjonsangst osv. I uendelighet. Det positive i livet er å fokusere på hva man har klart. Men det er i grunnen tilbakeskuende og fungerer dårlig som drivkraft til å fortsette videre, når jeg nå tenker grundig over dette.

- Du gjør så mye, sier folk. Hm. Jeg syns nå ikke det. Jeg gjør kanskje enkelte ting som er interessante og som vises utad, tenker jeg – fordi jeg er flink til å kave meg i retning av slike saker. Og liker oppmerksomhet. Men mye spennende? Neppe. Det meste i livet består fortsatt av å tømme og fylle oppvaskmaskinen, tømme og fylle vaskemaskinen, mate katter, gå tur med bikkja, betale regninger på nett, bekymre meg over økonomien eller irritere meg unødig over parkeringsbøter. (Jeg er kronisk uheldig med parkering, tror jeg.) Eller uforsiktig, - eller dumdristig, eller bare tåpelig og glemmer tida.

Å gå tur med bikkja er imidlertid en bra greie, og burde ikke stått i denne oppramsingen av trivialiteter.

Hva har jeg klart i år som jeg er stolt av:

Jeg har klart å sette og ta opp poteter dette året (men jeg har ikke klart å trille haugene med potetgress på dynga).
Jeg har lagd to flasker solbærsaft av egne bær (og allerede nå kjenner jeg at det rykker i den dårlige samvittigheten fordi det henger en masse bær igjen på buskene).
Jeg har hatt inne to firma for å se på taket mitt, som bare må skiftes (og dette burde vært gjort for tre år siden).
Jeg har fått bygd ferdig garasjen (men noe gjenstår, som for eksempel å male den).
Jeg har fått skiftet glass i et kjellervindu som ble knust under en fotballkamp for mange år siden. Men ruta står nå på trappa og må hektes inn på hengslene igjen. Noen må plukke ut noen biter gammelt glasskår inne i karmen først, men jeg har rett og slett ikke lyst til å gjøre det.

Hvorfor kjennes det sånn for meg, hele tida? Er jeg for ambisiøs? Neppe. Jeg strever meg gjennom livet, og er i grunnen den lateste personen jeg kjenner. Jeg driver med skippertak etter skippertak og kommer aldri på høyden. Akkurat nå sitter jeg og skriver med en god kopp kaffe i senga, i stedet for å stå opp og rydde kontorlokalet mitt som simpelthen er oversvømt av papirer som må sorteres og/eller kastes. Det er sol ute og ideelt å ta et tak i hagen. Og jeg må få rydda inn gressklipperen før snøen kommer, jeg vet det.

Men jeg har sagt ja til et arrangement i byen, så jeg må egentlig bare dusje og kle meg og komme meg av gårde. Jeg er spesialist på å takke ja til bekvemme ting så jeg slipper å ta tak i det jeg egentlig skulle. Og sånn går nå dagene. Sukk.