TILSTEDE

I dag lenker jeg til Megans blogg der hun skriver om Orient Expressen. Ikke om togturen, rent materielt, men om det å gå inn i sine drømmer, ta steget, tørre å være på reise, ta livet sitt på alvor.

Hør bare:

Vil du med ombord på Orient Expressen, når toget dukker op en tidlig morgen? Og bliver det mon i vinter, når sneen dækker landskabet med sit hvide dynetæppe? Eller til foråret, når de første knopper er sprunget ud og vi drager et lettelsens suk efter en lang kold vinter? Når vi igen kan mærke varmen og glæder os til alt det, der skal komme. Det vides ikke. 

Men man kan gøre sig klar og huske at nyde rejsen indtil da. 

Hver dag er en rejse. 

Hvert øjeblik er en mulighed for at ændre en tanke, kaste positivt stjernestøv ind i de ellers rustne tankerækker og give dem nyt liv.

Jeg har nylig blogget om mitt livs store eventyrreise som kuliminerte på 9/11. 

Jeg har ramset opp fysiske reisemål, mine såkalte gulerøtter, som jeg har satt meg som mål framover. Men Megan påminner meg om dette andre og viktige: Mindfulness. 

Jeg liker ordet på engelsk. Har ikke noe riktig godt ord på norsk, men det handler litt om å være mentalt tilstede. Bevisst. Og å tørre å reise inn i sitt eget sinn, der store endringer kan skje.

Steinene har jeg funnet her.

NYE HORISONTER

Årets valginnspurt er over. Jeg kommenterer ikke noe av det her, men tenker framover. Den ettertanke-bloggen for 9/11 som jeg skrev før dette, satte i gang en tankeprosess som er bra: 

Se framover. Legg planer. Heng gulrøtter i ei snor foran eselet og få det til å lunte i riktig retning.

Har alltid vært litt redd for å legge for lange planer framover - tenker ofte at i mellom kommer sykdom, død eller andre hindringer. Men nå tenker jeg at nye horisonter er viktige.

Først Danmark for å besøke venner. Så kunstpause i Longyearbyen i november. Har store oppgaver på jobb og må derfor ha disse små ferie- og friminuttene i høst.

Så tenker jeg noe varmt i syden en gang i vinter, det er en fristelse. Men ikke noe jeg orker gjennomføre aleine, så det får vi se på. Libanon i påsken. Siden tenker jeg å søke stipend for å få litt tid å tilbringe i nord-Sverige neste år. Skal skrive mer om Kiruna og jernmalmen. Har også lyst til å være et halvår, minst - i Longyearbyen. I hvertfall en halv vinter! Det er en gammel drøm. 

Jeg legger altså ut gulrøtter i fleng og prøver å innpasse det jeg kan i realistiske planer. Ungene mine flyr ut av redet, da må vel også mora få lov å lufte vingene? Om dette samstemmer med økonomi og fast jobb, vil tida vise. I hvert fall legger jeg ambisiøse planer og skuer mot nye horisonter. 

Legger også ut ei nettside som har oversikt over kunstnerhybler i landsdelen, det er en bra oversikt å ha. Den har peikere videre til Sverige og Finnland. Nettsiden til Norden har også lagt ut en oversikt over kunstnersentra. Her er jo mange å velge i og det er imponerende! Forfatterskap er kreativ, kunstnerisk aktivitet og jeg må prøve å bruke noe energi på det, i årene som kommer. Hvis jeg bare klarer å løfte hodet høyt nok til å se: Ja, nettopp - nye horisonter i livet.

ETTERTANKER RUNDT 9/11

Hva er et minne, egentlig? Bildene mine under, minner meg om USA i tida like før 11. september 2001. De er tatt i Los Angeles i timene før det smalt.

Det var lykkelige dager, på vei hjem til Norge fra den store Burning Man - festivalen som jeg hadde besøkt sammen med Thom, mannen med avatar-navnet Noosphere som jeg traff på en chattekanal vinteren før. Som inviterte til besøk i LA, med reise til Nevada-ørkenen, festivalbesøk og retur langs Highway-1 mellom San Francisco og LA.

I ettertid kan jeg lure på hvorfor jeg i det hel tatt dro avgårde:

Ei enslig mor med sønner, katter og bikkje hjemme i huset i Tromsø. En snill eks-samboer som velvillig stilte som reservepappa og barnevakt for to gutter på 12 og 15 år. Og som måtte bli værende ei ekstra uke, fordi jeg ikke fikk kontakt med flyselskapet og mangla returbillett hjem i kaoset som fulgte. 

Disse siste dagene i USA fotograferte jeg ingenting, det var nok mer en stor, sjokkarta opplevelse som jeg ikke fikk meg til å dokumentere. Pussig nok. Men minnebildene er sterke, likevel. Og ikke minst: Mitt stadig økende sinne over en amerikansk, journalistisk virkelighet preget av sensasjon, angst og emosjoner. Og helt uten analyse eller facts. Først på flyet hjem fikk jeg et fersk eksemplar av Der Spiegel og kunne kaste meg over artikler med innhold. Med innsiktsfulle analyser og gestalt. Det hadde jeg manglet i dagene etter 9/11 i USA. Og det var et stort savn.

Jeg husker alle flaggene som amerikanerne hengte ut fra husene sine. Jeg husker de enorme skyskraperne i LA som minnet meg om World Trade Center, men også den lune stemningen i en bakgårdskafé vi besøkte, vakkert dekorert med gammel gresklignede statue. Et pause-rom i en kaotisk hverdag.

Og før det store smellet og sjokkbølgene som spredte seg i livet: Jeg husker følelsen av uforbeholden glede og eventyrlig rus ved å kjøre på highway'en med Thoms smekre, svarte bil. Siden har jeg kjent på samme, ville opplevelse på snøscooter over hvite vidder på Svalbard. Jeg tapte hjertet mitt, og som så mange andre den høsten - noe av naiviteten i mitt syn på verden. Og kom hjem med en post-9/11-depression som jeg først kan fatte omfanget av nå, mange år seinere. Jeg husker eksplosjonene i Madrid og London, aksjonen i Beslan og eksplosjonen i Mumbai. Krigens forferdelige scenarier i Irak og Afganistan. Jeg ser at terror med uskyldige ofre er blitt en del av vår virkelighet på en helt annen måte enn før. Både ute og hjemme. Dette er noen tanker jeg gjør meg etter 9/11.

Alt som lå foran 9/11 blir glassklare minner som sitter igjen i erindringen. Hele turen før 9/11 har jeg beskrevet i en blogg jeg har kalt Noosphere. Og disse minnene kom sterkt tilbake under Burning Man-festivalen som ble avholdt igjen denne helga.

Jeg husker også yngstesønnen min på telefon til LA, som spør meg? - Blir det krig nå, mamma? - Når kommer du hjem?
Jeg husker at jeg var langt, langt hjemmefra og ikke kunne svare han. Bare si at han måtte være rolig og ikke være redd. Beholde roen i kaoset. At jeg var glad i ham.

Men i ettertid tenker jeg særlig på dette:
- Hvorfor begir jeg meg ut på sånne eventyr? Hva er det som drar? Eier jeg ikke motforestillinger eller stoppere? Så jeg ikke galskapen i prosjektet?

Joda, visst gjorde jeg det. Men ingenting kunne vissnok stoppe meg, der og da. Drømmen om eventyret ble for sterk. Det er trolig samme drømmen som drar meg til Arktis på tokt og som får meg til å lengte meg syk hvis jeg ikke har ei såkalt gulrot i form av en opplevelse eller ei reise som dingler i horisonten foran meg.

Jeg er som eselet som må fristes av noe for å orke å gå framover. Foran henger premien som ikke oppnåes før ved reisas slutt.

Ti år er gått. Angrepet på New York slo en halv verden ned i kne, ikke bare meg. I mellomtida har Thom gifta seg med ei anna dame han traff på nettet. Kinesisk, mener jeg hun er. 

Jeg har rotet rundt i tilværelsen på jakt etter meningsfylte oppgaver på jobb, skrevet ei bok om arktiske utfordringer og vært redaktør for en antologi, vært leder for Nordnorsk Forfatterlag og jobbet i fagforeninga på NRK. 

Hatt et spennende vikariat på Norsk Polarinstitutt. Vært på fire forskningstokt i isen, opplevelser som absolutt match'er ørkenen i Nevada. Laget en kortfilm derfra. Levert blogger fra toktene til NRK sine nettsider, og oppretta mine egne blogger for kald kjærlighet, god mat og diverse skriblerier - som denne du leser nå. Og hele tida  prøvd å være ei god mor som ikke bare lengter bort, men som vet å verdsette nærhet, trygghet, - men også vidsyn og toleranse. Noe alle reisene er med på å utvikle. Og det er viktig.

Vi er kommet til 2011. Sønnene flytter ut i verden og bikkja er blitt gammel og hjertesvak. Huset mitt er blitt stort og romslig med årene. Overskuddet større. Men jeg aner fortsatt ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor.