Jeg aksepterer etter flere år som pensjonist, etter å ha forlatt verdens mest engasjerende og livlige arbeidsplass, at verden går videre. Men jeg savner jobben min, det stedet som forventa at jeg dukka opp hver morgen og gjorde en innsats. Jeg gjør det.
Samtidig ser jeg, når jeg nå besøker arbeidsplassen i NRK i Tromsø etter noen år, at ikke en sjel der savner meg. Livet går videre, det er stadig nye prosjekter, nye nyheter, nye saker som de forholder seg til. Og de nye fjesene som er ansatt der, vet ikke en gang hvem jeg er. Det er bare å innse. Dagen etter at jeg forlot, børstet de gjenværende støvet av jakken og gikk videre.
Jeg har funnet en ny rytme. Jeg sover lengre om morgenene. Jeg har kontakt med andre folk som gjør andre ting. Jeg går oftere på konserter og på kino, jeg er ikke lengre gift med jobben min. Jeg må finne en annen mening med livet. Det er ikke enkelt. Men jeg finner nok ut av det, sånn etter hvert.
Vinteren er det verste. Vinteren gikk greit når man dro på jobb i bil etter å ha fått måket den ut av garasjen. Men nå er vinteren lange dager og mørke morgener og lite initiativ til å bevege seg. Det er heller ingen drivkraft stor nok til å ta tak og måtte gå ut. Man blir lat og unnlatende. Det er ikke bra for noen.
Jeg vil og må bevege meg, men vegrer meg kraftig, så nå må jeg skaffe meg et sted å være om vinteren. Det er blitt viktig for meg. Jeg må finne ut av det. Hvor skal jeg bo neste høst når snøen begynne å falle over Tromsø? Sånn at jeg slipper grave meg veien til postkassa?
Innlegg
