Wow, jeg fant Tranströmer som leser Schubertiana-diktet. Om at vi må stole på noe mer enn det vi ser, høre musikken av den firhendige Fantasia i F moll og la oss lede av det gelenderet vi finner når lyset slås av i trappeoppgangen om kvelden og vi må føle oss fram i mørket.
Det er et forunderlig dikt med noen helt fantastiske språklige vendinger. Nydelig å høre det på svensk. Et fabelaktig poetisk språk. Et dikt med virkelige dimensjoner over seg. Om å fly med svalene og tonene fra musikken.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar