KATLA OG KALI

Katla var en drage i romanen om Brødrene Løvehjerte, men hun er også navnet på nabovulkanen til Eyafjallajøkull som for øyeblikket har lagt Europas lufttrafikk død. Om Katla i Astrid Lindgrens roman, heter det at det virkelig skremmende med hennes ild er at dersom den ikke dreper, lammer den langsomt og ubønnhørlig.

Dagbladet skriver i dag at det ikke er umiddelbar fare for utbrudd fra Katla, takk og lov, men jeg har tidligere lest at vulkanutbrudd kan vekke slumrende liv i naboområder der det allerede buldrer og braker. Så vi får se.

Plutselig er hele vår moderne verden satt under pisken av Moder Jord - om vi nå tør å kalle denne ildsprutende lavadronninga noe sånt. For å bruke et mytologisk bilde, minner dette voldsomme som skjer om gudinnen Kali i hindusimen, hun er dødelig og ødelegger - hun er den destruktive kraften og guden Shivas kvinnelige motpart.

I vår kulturkrets med kristendom finnes ikke disse voldsomme, negative kreftene beskrevet sånn som hos Kali, og jeg har - selv om jeg har medlidenhet med alle som står fast rundt om i verden og ikke kommer hjem - fortsatt en opplevelse av fascinasjon over det som skjer. Her veller lavaen ut fra jordas indre, ustoppelig og med voldsom kraft.

17 000 flyavganger i minst 23 europeiske land er berørt akkurat i det jeg skriver. Hviterussland kansellerer nå, og Ukraina - så langt unna Island, men likevel merket av vulkanasken fra Katlas lillesøster under breen på sagaøya.

For meg som har vært sterkt opptatt av klima og framtid, er det interessant å se at den moderne, siviliserte verden nå stopper opp og at fly settes på bakken fordi naturen plutselig viser seg som så mye sterkere enn oss. Og så mye farligere, når den oppleves helt utemmet sånn som nå. Så la oss bruke tida til å tenke oss om. Kjenne på dette langsomme som plutselig trer inn i  våre liv, dette som vi ikke rår over. For det er interessant å se at det plutselig er oss som rammes nå, her hjemme - det er ikke de på andre sida av kloden.  Det er vi som må stoppe opp, vi som må senke farta.

 

Og rammes, ja gjør vi nå dypest sett det - til nå har ingen dødd som direkte årsak av Eyafjallajøkullen. All aske til tross - det er mest av alt en advarsel og en voldsomt symbolikk i dette, som vi kanskje skal ta inn over oss.