SNART SEPTEMBER

Snart september. Snart jul. Snart ny sommer. Jeg prøver å se langt inn i horisonten, prøver å motivere meg for en ny vinter. Men før det, mange opptak til nye program på jobb, norsk valgkamp, en tur til Danmark. Kanskje en tur til Svalbard. En tur til Libanon. Igjen. Neste vår.

Jeg prøver å se helt fram til sommeren 2012, og så til 2013 og 2014. Og siden til 2015. Bare fire år, sier du til meg. Og de går fort. Men det er helt vilt å tro at man kan planlegge sitt liv for så lange perioder. Samtidig er det fascinerende. Hva er det med 2015? 

I desember det året kan jeg spasere ut av jobben min og gjøre hva jeg vil. Jeg behøver ikke bo her lenger, kan bosett meg hvor som helst. Slippe stabiliteten ved fast jobb og stort hus. Skremmende og flott. Så jeg har fire år på å planlegge hvordan de neste 60 årene av mitt liv skal se ut. En helt sinnsyk tanke, egentlig. For ingen av oss kjenner framtida.

Holder helsa, lever jeg så lenge som fire år? Eller 60 til? Med moderne medisin er det ikke usannsynlig at vi kan strekke oss over de 110 som noen klarer. Mi bestemor ble 108. Klarer jeg det, har jeg 50 år igjen å leve! Gisp. Til nå har jeg gjort en masse. Reist. Jobbet som journalist og forfatter. Fått to sønner. Kjøpt hus og fylt det med materielle ting. For mange materielle ting som binder, mer enn de frigjør.

Brukt livet på å gjengi hva andre mennesker har på hjertet. Skrevet litt for egen regning. Men opplever stadig, og særlig siste årene, at det å jobbe som journalist på et vis sperrer for egne tanker, egne formuleringer, egne uttrykk. Kanskje er det derfor jeg hele tida ønsker å være forfatter istedenfor. Skrive, lese, male, sy. Skape noe nytt som er mitt eget. 

Kjenner at jobben jeg gjør sju-og-en-halv time hver dag, suger mer energi ut av meg enn jeg vil. Men syns liksom ikke jeg har evne til å gå ut av det. Ikke ennå. Men på vei inn i september, på vei mot 2016 er det noen ting som står klart:

Jeg skal ikke falle sammen på sofaen på ettermiddagene og la trøttheten ta overhånd. Jeg skal la den gode energien råde og være mer ute i naturen. I så måte har jeg klart å dra på festival og ligge i telt de siste par årene. Og det er jeg stolt av. Jeg har kjøpt meg sykkel. Der er jeg ikke fullt så flink. Men jeg jobber med saken. 

Andelen norske kvinner som går inn under kategorien overvektige, ble fordobla fra 1991 til 2004. Jeg er på vei inn i statistikken, og det henger selvfølgelig sammen med faktorer som økende alder og høyt stressnivå. Jeg simpelten hater å innse min økende alder. Og jeg hater å innrømme stress. Men jeg jobber med saken. Gir meg selv noen år på å stabilisere vekta, og så gå ned. Men vekt og overvekt kjeder meg, dypest sett. Akkurat som samtaler om sykdom og økonomi.

Jeg innser at ei langtidsplanlegging av livet innebærer akkurat disse faktorene: Helse, vekt og livsstil, - takling av alder og økonomi. Urg. Bare så kjedelig. Men jeg jobber med saken, sier jeg jo! Legger ut gode oppskrifter på matfront-bloggen. Ser at tusenvis av folk er innom og leser, over 6000 treff. Og det forundrer meg, for den bloggen var bare et forsøk på å systematisere gode oppskrifter for min egen del. 

Prøver dessuten å se, midt inne i alle langtidstankene, at det er her og nå som gjelder. 

Dagen i dag da jeg potter om de siste plantene som skal inn i huset for vinteren, høster inn den gode peppermynten og henger til tørk. Fyller en bærepose med gamle papirer og notater fra loftet, går til søplekassa, løfter lokket og kvitter meg med nok en kilo ballast. På vei inn i fremtida. På vei inn i september.