STILLINGSKRIG

Vi har fått en ny ung mann i huset, hentet hos Dyrebeskyttelsen. Savnet av de gamle dyrene ble stort og merkbart ettersom ukene gikk. Ikke minst Pinny, vår svarte kattegutt, var synlig merket av å ha blitt enebarn.

I går ettermiddag kom en stor, langhåret og litt skremt ungkatt inn i huset. Vi lurer ennå på navnet, men det er ikke usannsynlig at det blir Pingle, he, he.

Men han har avansert fra plassen under sofaen til vinduskarmen i løpet av natta. Og de to kattene er i stillingskrig, det er tydelig. 

- Hvem faen er dette? tenkte nok Pinny da han så hvem som inn på kjøkkenet i går. Han mjauet markant, som en skingrende sirene, da jeg satte kassen med den nyankomne på kjøkkengulvet.  

- A stray cat in my kitchen? 

Men Pingle, som sikkert er skremt etter å ha vært villkatt og omplassert, hveste øyeblikkelig med et høyt og meget tydelig Scccchhhzzz. Og viste fram alle de flotte, skarpe tennene sine. 

- Prøv deg ikke på meg!

Pingle fikk sove for seg selv i stua med lukket dør, egen kattekasse, mat, tørrfór og vann. I morrest lå han i vinduskarmen og lot seg klappe og klø. Pinny har fortsatt hale som en fullseiler, men er ikke hørbart aggressiv. 

Herr nykommer går allerede rundt på gulvet, men har tydelig tegn på tilbakeholdenhet. Jeg tror dette er en katt som er både vennlig og tilpasningsdyktig.

Nå ligger de med 10 meters avstand mellom seg og vurderer. Jeg tror bare dette er stillingskrig, det blir verken slosskamp eller uvennskap av det. Bare tilvenning. 

Kanskje er vi mennesker også litt sånn når vi treffer fremmede på eget eller andres territorier? 

Men kattene har så tydelig språk. Og jeg gleder meg til å se hvordan de fordeler landemerkene mellom seg ettersom tida går. Pinny i sofaen som før, og Pingle under? Neppe. Men det kan ta tid. Og det har vi rikelig av i dette huset. Mjau.