HVILKET LANDSKAP BEFINNER JEG MEG I?

Joda, jeg vet at jeg befinner meg i et landskap av snø, is og kulde. At det har vært mildt og glatt om hverandre. At opplevelsen av å reise til Køln på helgekonferanse, sist uke - og diskutere europeiske kvoteringsordninger for å skaffe kvinner mer innflytelse, gir en helt ny opplevelse av å være i verden.

Men jeg leser mens jeg reiser, jeg leser og skriver nesten alltid noe - selv om det ikke ender her bestandig. Boka "When things fall apart" har gitt meg mye støtte i vanskelige tider. Den leste jeg på nytt nå mens jeg var på tur. Kjente på hvor vanskelig livet er noen ganger. Fikk litt støtte, litt trøst, litt innsikt. 

Men innsikt gir også den lille buddistiske boka som heter "Buddha in the palm of your hand".

Her snakker forfatteren i ett av kapittelene om hvordan vi lever -  og skisserer seks ulike områder som jeg kan befinne meg i, rent følelsesmessig. Landskap. Fordi vi egentlig streber etter å oppnå trygghet og ikke klarer å akseptere tilværelsens store og varige usikkerhet, flyter vi rundt i ulike emosjonelle landskap for å skape oss trygghet eller egenverdi. Dette kjenner jeg meg igjen i.

Vi føler at vi må holde på noe som hjelper oss å overleve, vi flyter rundt i ei suppe av følelser, aggresjon eller ignoranse. Vi bruker lidenskap eller sinne for å holde oss flytende, eller vi blir helt likegyldige, late og ignorerer alt. Boka kaller dette the animal realm - en dyrisk tilværelse.

Eller så drømmer vi om andre muligheter, vi syns livet er for begrensende, vi vil oppleve mer,  vi føler oss kronisk sultne, og går rundt i et håp om å oppnå den ultimate tilfredsstillelsen.

Men vi blir aldri tilfredse. Vi har vandret inn i de sultne spøkelsers landskap - the realm of the hungry ghosts. Jeg kjenner meg igjen også her, ikke bare som privatperson, men som menneske i et større samfunn under kraftig påvitkning:
Mer, mer - fortere, fortere - shopping and fucking som de ultimate mål, bare du åpner øynene og ser deg rundt, er det krav om å henge med. Nye klær, biler, nye matoppskrifter, reisemål, møbler -
nye hus, naboer, nye elskere, nye og yngre koner, andre menn, flere ekteskap, barn, skilsmisser. Slik holder vi på.

Så har vi dem som flykter inn i en sofistikert, mental verden. De blir opptatt av religiøse verdier, av ubegrenset plass og kosmiske prinsipper - av nye terapier som gir enslags eufori eller trance. Man blir hypnotisert av sin egen mentale energi. Det kalles gudenes landskap eller the realm of the gods. Nåvel.

Heller ikke der er det evig ro å finne. Noe går galt, det oppstår en motstand et sted og vi føler oss ukomfortable med livet. Vi prøver å regulere litt  og tilpasse oss endringene, men blir stadig mer engstelige. Vi begynner å miste selvtillitten, får mistro til våre egne og andres vurderinger - og paranoia og aggresjon kommer krypende inn og bergtar oss. Vi vandrer inn i landskapet til de sjalu guder - the realm of the jealous gods.

Vi leiter etter årsakene til at alt er så ille og vi føler oss mer og mer som offer. Det er de andre sin feil - ikke sant? Alltid de andre. Vi går i forsvar for den minste ting - og mens vi prøver å se ut som om vi takler livet, blir vi stadig mer irriterte og plaget over det kroniske trykket. Det koker i livet vårt, og vi blir sjalu på enhver som ser ut til å takle livet bedre enn vi sjøl gjør.

Så vandrer vi langsomt inn i vårt eget helvete der som er preget av kontinuerlig sinne og hat. Det preger alt vi gjør og blir vår basis. Vi er kommet til the realm of hell.

Går det an å komme ut av det? Ja, sier boka som handler om å bære Buddha med seg i hånda hver dag, stoppe opp og være til stede i eget liv. Men det krever arbeid. Og jeg tenker det er dette arbeidet som hele livet mitt består av. Vi må inn i det menneskelige landskapet, skriver forfatteren. Stedet der vi kan kjenne på et følelse av frihet fra alle disse evinnelige kravene og følelsene som styrer oss.

Vi må gripe disse små øyeblikkene når det er et opphold i den intense smerten i livet. Disse små glimtene som gir oss et innblikk i vår kaotiske tilværelse - der vi aksepterer at vi ikke kan styre, planlegge, kalkulere eller bestemme over vårt eget liv og vår egen død. Kanskje oppstår det små, korte glimt av behersket ro og tilstedeværelse, kanskje lever vi mer intens når vi ser vår kaotiske streben - og i små, små øyeblikk slipper tak. 

Jeg tenker det er som i øyeblikk da du går på ei strand og bare hører lyden av havet og kjenner sand og vann under fotsålene. Som øyeblikk da du leker med ei katt og bryter ut i latter over den livlige og smekre elegansen og enorme tilstedeværelsen. Når jeg innser at smerten i livet er en del av vår felles eksistens som jeg ikke må flykte fra hele tida. 

Vanskelig? Ja, veldig vanskelig. Men det mennesklige landskap har et håp, en lengsel i seg - og styres ikke av krav eller begjær. Jeg jobber med å komme dit, jobber med å være der, med å tørre å være til stede hele tida, i mitt eget liv. 

For øvrig har jeg god lyst til å oversette bøkene til norsk. Jeg tenker at det må være flere enn meg som syns dette er rimelig fascinerende?