I går natt stakk ho av, sommergjestkatta Nala, og jeg fant henne etter ett døgn inne i en krypkjeller i nærheten. Mjauet mellom bjelkene. Men det var også alt. Umulig å få tak i henne. Litt redd, mener jeg hun sa. Og sikkert sulten. Hun har jo alltid vært en inne-katt og gått til dekket bord hele livet. Vet ingen ting om den store verdens farer. Og en fet monsejævel lå utafor da jeg kom. Han jagde jeg bort. Men ingen Nala kom seg ut. Hva gjør en kvinne i nød? Ringer brannvakta.
- Liten åpning, innestengt? Sa han. - Kom ho seg inn, kommer ho nok ut også! Men ring i morra hvis vi må fjerne et panelbord, fortsatte han. - Selv om vi brannmenn har slutta med å hente ned katter fra trærne. Som vi gjorde før, he, he.
Da lo jeg óg. Og tenkte: Hvilken søt og vennlig mann. Og fornuftig. Jeg liker sånne brannmenn! Med empati.
Etter mange timer kom hun ut frivillig. Jeg var jevnlig der og ropte. Tilslutt sa det pip i gresset bak huset, vakkerkatten kom springende og lot seg bære hjem. Så glad man blir når fortapte sønner og døtre vender hjem! Ubeskrivelig.
Nå leses lørdagsavisene mens svarte Pinny ligger i vinduskarmen og sjekker regnværet. Takk til vakta på brannstasjonen som ikke lo av meg, men lovet å hjelpe! I fall det ikke ordna seg.
Men det er litt sånn som Blood, Sweat and Tears - favorittgruppa mi fra 70-tallet, synger om: What goes up, must come down. Og ho kom hjem. Ha ei fin helg.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar