MORGEN OVER BYEN

Jeg våkner i en ny by. Byen der jeg ble født. Byen som ble bygd av oldefaren og oldemora mi. Han var steinhugger og hugde steinblokker til kaifundamentet som ble lasta på prammer og sendt inn til Viktoriahamn, som stedet het den gangen. Oldemora mi jobba på anlegget, ho Lovise var kokke.

I dag er den helt annerledes enn den gang. Den er ny på alle vis. Jeg skuer ut over havna, Norges største havn i brutto tonnasje, heter det visstnok. Malm fra Sverige, henta dypt nede i gruvene, omforma til pellets og transportert langs min barndoms togskinner hit til byen ved havet.



Byen bygd rundt ei stor kai - det var hele årsaken til at de kom hit for å jobbe. Det skulle skipes ut malm. Den dyrebare råvaren, jernet, skulle hentes opp i dagen i malmfjellene i Lappland og eksporteres ut til kysten, fraktes videre til en verden som trenger jern og stål for å bygge sin sivilisasjon.

Oldefaren min het Sivert. Han ble klemt i hjel i steinbruddet. Så ble Lovise ung enke med to unger som hun måtte livnære. De skulle visst at jeg står her en tidlig morgen og tenker på dem. Ser ut over byen som de bygde rundt 1900-tallet. Ja, det skulle de visst, Sivert og Lovise. Det er i grunnen litt fint å tenke på, en tidlig lørdags morgen i november.