DET ER DERFOR JEG SKRIVER

Katta vekker meg. Han spaserer gjerne over ansiktet på myke poter for å få effekt. Jeg setter på vannkokeren, fyller pulverkaffe i koppen, henter ut en skvett melk og tar den varme kaffen med tilbake til senga. På veien tilbyr jeg Tigergutt å gå ut en tur, som regel avslår han. Det er kaldt med fersk snø under potene, må vite.

Det er påske og jeg vet at jeg har nedprioritert all blogging på det groveste i mange, mange måneder. Det er som om vinteren suger energien ut av meg,

Når jeg ikke har fri, som i dag, er det dusj og påkledning, inn i bilen, til jobb og siden hjem igjen med slitent hode, uansett om jeg har tenkt så mye som en eneste klok tanke eller ei. Om ettermiddagen handler jeg, lager mat, leser nyheter på nett og ser litt på tv eller en film på Netflix.

I helgene går jeg på tur, rydder, støvsuger, vasker badet og skifter på kattekassa, bærer ut søppel og lager familiemiddag til yngstesønn og familien hans. Noen ganger treffer jeg kjente og går på kafé, men det er heller unntaksvis.

Punkern som jeg har skrevet om før på denne bloggen, er blitt pappa og jobber i barnehage. Han er kanskje i ferd med å bli voksen. Jeg tror det er det man kaller det. Smil.

Jeg er blitt farmor. Jeg ser endringene over år, og lurer fortsatt på hva jeg skal bli når jeg blir stor. Drømmetyder eller filosof? Forfatter eller poet? Den dagen jeg ikke lenger står opp for å gå på jobb, - hva da? Trolig blir jeg sittende i senga om morgenen og tenke og skrive. Det er jo noe av det jeg liker best.

Men hva var liksom vitsen? Alle disse dagene som kom og gikk: Jeg må stadig påminne meg selv om at de er selve livet.

Noen dager er store dager, som når et barn blir født, noen får seg en jobb de ønsker seg, tar en viktig eksamen eller når ei ny bok du har jobbet lenge med, ser dagens lys. For noen er det røde dager som teller, første mai-dagen, julaften eller påsken, som nå. For Karmelittnonnene nede i veien like ved huset mitt, er det kirkas store dager som er begivenheter: Da ringer det i kirkeklokkene fra klosteret og alle vi som bor rundt, vet at de går til messe med helt eget fokus på sin tro. Jeg liker å ha dem i nabolaget, jeg liker å ha sønnen og barnebarnet i samme hus og se dem jevnlig. Jeg setter pris på de nære tingene.

Alle disse vanlige dagene, alle disse små tingene. Det er selve livet.

Og jeg tar meg selv i å huske det, huske lyden av bildekkene mot den superfrosne asfalten nedover bakken mot byen, høre hvordan det knaser fordi jeg enda kan høre. Huske bildet av de små kattepotene i nysnøen utafor vinduet, fordi jeg ennå kan se. Huske de små tingene som skjedde for mange år siden og som ennå er meningsbærende i livet mitt.

Det er vel derfor jeg skriver. Skriver for å huske, skriver for å holde det fast, skriver for å forstå, for å se noen glimt av konturer i livet mitt, løfte tilværelsens slør.

Jeg henter en ny kopp kaffe. Tigergutt har lagt seg til rette i dyna, på føttene mine. Det lukter nybakt i huset. Da jeg sto opp, slo jeg nattas gjærdeig ned i brødforma og satte den inn i ovnen. Det er knafrie brød som lager seg selv. Det krever så lite arbeid og resultatet blir så godt. Og du kan sjekke litt om disse vidunderlige latskapsbrødene på bloggen min, Matfront, der jeg var svært så aktiv for noen år tilbake.

Nå er jeg mest bare lat. Snart står jeg opp for å ta dem ut av ovnen. Kle på meg og rusle en tur rundt Prestvannet. Ettertenksom. Alt går på lavgir nå. Sakte. Det er kanskje derfor jeg skriver.