Og derfor vet jeg at passet mitt ligger, sammen med den internasjonale vaksinasjonsattesten, i en sånn gjennomsiktig liten plastboks på pulten på hjemmkontoret mitt. At det skulle ligget i en tidsskriftholder som riktignok ikke er merket, men inneholder viktige papirer, er en helt annen sak. I den plastboksen ligger det forsåvidt også noen løse kvitteringer som jeg i skrivende stund ikke helt vet hva skal brukes til, og et par refleksbånd, en tube god håndkrem, et halvt ark med sånne knotter som skal brukes under kjøkkenstolene, en pakke Zyrtec i tilfelle alvorlige insektsbitt, en pakke sinktyggegummi mot dårlig ånde og en pakke fargerike tusjer.
Trolig er det meste av dette tømt ut av den lille kofferten min etter en reise. Eller mer sannsynlig: Like foran en ny reise der jeg ikke trengte noen av disse remedier fra forrige tur. At det også ligger en rull med tape, tre hårspenner og en liten pose spiker samt en fyrstikkeske i samme plastkassen, gidder jeg nesten ikke nevne. Og jeg innser at logikken er fullstendig frynsete: Hvorfor skulle jeg tatt med møbelknotter til kjøkkenstolene ut på tur?
Men i dag, altså, skal alt dette endre seg. I dag er plastboksenes tid over, uten at jeg helt kan se hvordan, for jeg bor i et gammelt hus med begrenset plass i skapene og enda færre kommoder og hyller.
Derfor tenker jeg at jeg skal angripe verden med ny metodikk. Fra i dag av skal alle de samme tingene ligge sammen med sine egne bekjente. Altså pass og vaksinasjonsattest sammen med hverandre og sammen med de andre livsviktige greiene, fyrstikker sammen med andre fyrstikker, den lille lommelykta alltid i kofferten, for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys eller man har fått en flis i fingeren og trenger ekstra lys for å pirke den ut.
Pinsetten ligger forøvrig alltid i håndveska. Det er forbundet med dødsstraff å legge den andre steder.
Jeg har også visse regler for hvor mobilen kan legges. Bare på høyre kjøkkenbenk, aldri på venstre. Og det er ikke lov å legge den på badet, selv om toppen av vaskemaskinen kan friste med sin store hvite flate, i hvert fall når den ikke er dekket av en stabel nybrettede, rene håndklær og en liten skål med små shampoflasker og såpestykker. Disse som man tar med hjem fra hotellrommet, men aldri får brukt hjemme for der har jeg sånne såpedispensere både på kjøkkenet, i dusjen og på badeservanten, må vite. Mobilen skal heller aldri ligge i vinduskarmen, for jeg må ikke tekste mens jeg vanner blomster og så legge den fra meg mellom blomsterpottene. For da finner jeg den ikke igjen før uka etter når grønnplantene på nytt roper etter vann.
Joda, jeg har noen ganger sprunget opp til yngstesønnen min og bedt han ringe meg om noen minutter så jeg hører hvor den ligger. Hvis den ikke er skrudd på lydløs, da. Eller hvis batteriet er blitt flatt i mellomtida. For det blir jo sånne mobilbatterier bare du snur deg. Jeg har en ladeledning i bilen - det hadde jeg i hvert fall i forrige uke - og én på kontoret som står fastkoblet til pc'en. Våg ikke å fjerne den!
" - for man vet jo aldri om man bor på et hotell der strømmen går om natta, eller om man skal legge kveldsturen hjem gjennom strøk som mangler gatelys
Og så har jeg et par sånne fikse, små ladere som kan lades på forhånd og kobles til mobilen når du sitter på flyplassen på Gardermoen og går fri for strøm og bare har billetten digitalt lagret som melding i mobilen. Men den laderen bør være oppladet før du reiser, sant - og så må du ha med deg ladeledningen! Dessuten må du vite hvor den er, når du pakker. Sånn like før du drar. Og du må for all del ikke legge den i bunnen av kofferten og så sende bagasjen separat.
Men det viktigste er jo å vite hvor den helsikes laderen befinner seg hjemme, før du reiser, ikke sant? Aner ikke. Tror muligens ikke jeg har sjekket i den gjennomsiktige plastboksen som står på pulten på hjemmekontoret mitt? Men jeg mener jeg så den i går. Et eller annet sted.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar