GRØNT, GRØNT

Det er noe med den grønne fargen. Jeg kjører tog gjennom et grønt landskap på veien sørover fra Lillehammer til Oslo. Det er sommer i sør, og langt kommet vår i nord. Før jeg dro sørover til styremøte på Lillehammer, satte jeg poteter i det lille potetlandet i hagen, og noen ekstra i det oppspadde stykket som ligger på andre sida av huset. Så får vi se når jeg kommer hjem igjen.

Det er noe med det grønne som fascinerer meg, noe med å se at det gror.

Og bare så det er sagt. Jeg elsker toget. Jeg ønsker meg tog til mitt elskede Nord-Norge, - fra Bodø via Narvik og nordover.

Tog for transport av fisk og andre råvarer sørover, tog som vi kan reise med: der jeg kan forflytte meg mens jeg jobber, spiser og sover, tog som er ressursvennlig og ikke slipper ut eksos og forurenser lufta.

I Oslo er det sommer, på Grünerløkka har trærne eksplodert i grønt. Fargen er så sterk at den både kan luktes, høres og sees.

Jeg venter på den voksne sønnen min og faren hans. Og vi vandrer under trærne i Oslo-byen, på vei mot en kinesisk restaurant som serverer Dim Sum dumplings: Det er sånne dampkokte, lekre boller av grønnsaker, scampi eller kjøtt som er pakket inn i deig og serveres fra bambuskurver.

 

En dag skal jeg lære meg å lage ekte, kinesiske dumplings, har funnet en oppskrift her.

Så én dag skal jeg overraske noen med dampkokte dumplings, kanskje fylt med krydret potetfyll fra egen hage? Og bare så det er sagt. Jeg elsker god mat. Og jeg elsker togreiser.