Jeg hekter ikke lengre på meg ID-kortet for å gå på jobb. Den tida er over. De nye dagene skal fylles med annet innhold. Til nå er det kaffemøter på kafé, innmelding i treningsinstitutt der flere kjente allerede er i full sving, det er ukentlige møter i et Senioruniversitet der jeg allerede i går fikk tilbakemeldinga:
- Men du er vel for ung til å være her? - Nei jeg er ikke det, jeg fyller 68. - Oj, er du blitt pensjonist? - Nei, jeg slutter i NRK og skal bli fulltids forfatter. Jeg er fortsatt journalist.
Det er det beste svaret jeg har og det er for så vidt helt riktig. Jeg har flere manus til bearbeiding, jeg må finne meg en god arbeidsplass i huset og komme meg i arbeid. Igjen. Det er som om tilværelsen uten ei retning framover ikke har nok meningsfylde. Jeg kan ikke forklare det på annet vis. Å bruke dagene til å trene og strikke, gir ikke nok. Slik kjennes det nå. Kanskje jeg er litt forutinntatt i hodet når det gjelder begrepet pensjonist, og for meg er det noe med selve ordet som jeg ikke helt klarer å assosiere meg med.
Kanskje når jeg fyller 75, men ikke nå. Det er kanskje derfor folk gratulerer meg med å ha gått av? De skjønner at dette ikke bare har vært enkelt. Gift med jobben, og hatt et arbeid som alltid var en del av din egen personlighet. Det gjør det interessant og spennende å jobbe fram ei retning videre. Og litt skremmende. Må innrømme det, ja.
Det handler om å gi slipp på en identitet, en tilhørighet til Norges største og viktigste mediebedrift gjennom et helt voksent liv. Nei, det er ikke bare enkelt. Men jeg finner vel ut av det.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar