Gammelt ektepar:
-Har du vært i byen i dag?
-Nei jeg har vært i byen.
-Åh, jeg trodde du hadde vært i byen i dag
Hvorfor ler jeg så hjertelig? Det er noe så pre-senilt over teksten, noe tragisk, men samtidig sånn at man må flire. Er det sånn vi alle blir etter hvert?
Jeg føler meg gammel, men håper at det skal gå over, en dag. Jeg tror, store deler av tida, at jeg skal trene og slanke meg yngre og sprekere, ta igjen det forsømte. Det er et fint håp, men samtidig kanskje helt idiotisk. Men som med alt anna håp - vel verdt å ta vare på.
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar