OM KRIG, VEKT OG KLATREGLEDE

Det er desember igjen. Jeg strikker et skjerf og det er søndag. Vet at Jekta er åpent til 19, så jeg drar nok innover for å kjøpe mer garn og samtidig prøve å ikke la meg påvirke av juleforberedelsene.

Jeg prøver å gå ned i vekt. Målet er ti kilo ned. Minst. Jeg skulle ønske dette ikke tok så stor plass i livet mitt, men det gjør det. Har skrevet om dette i årevis på bloggene mine, særlig på matfront-bloggen i forsøk på å finne en metode eller en retning som fungerer over tid. Har bakt proteinrundstykker med havregryn i dag, de metter og er gode og oppskriften ligger på Matfront som du finner her.

Jeg skal også prøve å blogge mer og være mindre på FB. Lese mer skal jeg også gjøre. Gå mer. Bruke mindre penger. Trene. Det er ikke ende på det man skulle ha gjort bedre og mer enn før.

Våpenhvilen i Midt-Østen er over og de kriger igjen. Det er så meningsløst og man må bare lære seg å bli objektivt iakttagende, ellers så dør man i fortvilelse. Så jeg ser liten vits i å forberede jul eller bursdag eller noe annet krevende. Hodet mitt er dessuten tomt for kreative ideer.

Så jeg legger inn bilder av to av mine elskede lyspunkt i livet, Jesper og Brage i toppen av klatrestativet på Strandtorget like ved kontoret mitt. De likte seg i høyden og jeg liker å være sammen med dem. Like før gikk vi foran domkirka og markerte mot Israels krig i Midtøsten, en fin og folkerik demonstrasjon.

FIN LØRDAG TROSS ALT

Jeg er lav på energi for tida. Men lørdag gikk jeg på marked på Prostneset, selv om jeg er i mot overdreven julehandel og overdrevet salg og kommersialisering. Jeg kjøpte afrikansk-designede brett, fire stykker, av Nora som produserer dem selv med afrikansk batikk fra Gambia og et svensk firma som belegger brettene med plast over batikken. Veldig kule. Nydelige å se på. Bra gaver.

Så kjøpte jeg et svart glitter-skjørt fra Kristine i K-skjørt som hun skal justere vidden på. Jeg er blitt så stor rundt livet. Jeg spiser og sover når det er vinter. Det er en skummel utvikling som forverres fra år til år. 

Men så flytta jeg bilen til tunell-parkeringa og gikk ned på Perspektivet museum. Det var opplesning av Mikael Niemi og fotoutstilling om læstadianerne i Nord- Sverige. Fotoutstilling av Nina Varumo, I väntan på himmelriket. 

Alt sammen veldig fint å lytte til, se på og et fint rom å være i. Jeg følte meg rolig og fornøyd og ble veldig glad over en prat med gammel kollega Erling og siden Mikael Niemi, som jeg roste for hans forestillinger på vintermarkedet i Jokkmokk for herrens mange år siden. Fortalte at jeg kjente forfatter Hans Anderson og dro dit til markedet på grunn av referanser fra han. 

Jeg ble faktisk veldig glad over å ha dratt til byen, handlet, snakket med Mikael og med alle de andre, en god følelse. Jeg er på noe vis knytta til dette landskapet i Nord-Sverige siden faren min kom derfra og fordi jeg har reist mye i områdene der nord, både i Tornedalen, til Kiruna og Luleå, til Saltoluokta fjellstue og til Jokkmokk og markedet der. Til minne om Hans Anderson legger jeg ved et bilde av boka.

DET JEG IKKE ORKER

Det jeg ikke orker er å blogge om Gaza. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke skrive om dette menigsløse på Facebook, deler bare innlegg fra andre. Vel, jeg skrev noe like etter terrorangrepet på Israel den 7. oktober, det var helt forferdelig med de over tusen døde og skrekkelige likvidasjoner og gisler tatt med inn på Gazastripen. Det fikk over tohundre reaksjoner, innlegget mitt - og jeg kan dele det her for ikke å glemme.

Jeg sover dårlig. Jeg har venner på alle sider av grensene. Jeg har jobbet i kibbutz i Israel, holdt skrivekurs i flyktningeleire og lagd palestinsk kokebok fra Libanon. Besøkt kryddermarkeder i Syria og Sharm el-Sheikh i Sinai-ørkenen.

Det er ikke folkene - det er hatet, pengene, nasjonalstaten, militæret, våpnene og ledelsen som er problemet.

Mine tanker går til alle gode mennesker som ønsker løsninger uten vill vold. Det er mange av oss på alle sider.

Fredag kommer tre av de jeg kaller Libanon-damene mine på besøk for å se på nyleiligheten min. Med buss 28. Jeg skal lage en spicy kyllingsuppe og en hummus. Bake noe brød. Kjøpe vin. Vi kan neppe sulte oss fordi det foregår et folkemord i Midt-Østen. 

Men det er håpløst, ja håpløst ikke å kunne gjøre noe anna enn å møtes og snakke. Demonstrere på torget. Dele noen saker. Tenke varmt om vennene vi har på alle sider. Meningsløsheten tar fort overhånd, da blir alt så svart. Det nytter nesten ikke å tenke på, men de er i tankene mine hver dag, både dem i Libanon og dem på andre siden av grensen i Israel. 

Våpenhvile er neppe å tenke på før USA tar en telefon og ber om full stans i bombingen av palestinerne, men det er ingen vilje til fred eller forsining. Imens dør tusen på tusenvis av unger i bomberegnet. Det er bare så innmari jævlig det hele. Så meningsløst og innmari jævlig å tenke på, uten å kunne endre en eneste litn bit. 

Jeg skulle ikke blogge om det, men sånn ble det nå likevel. Innlegget skrev jeg før forrige helg men legger det først ut i dag.

OM MiDT-ØSTEN

NRK har laget en stor artikkel om de ulike sidene ved konflikten i Midt-Østen og den er en huskeregel i hvert fall, om de mange land og interesser som er involvert. Den finner du her. 

Og mens bombene hagler over sivilbefolkningen, diskuterer de høye herrer sine strategier og det er til å bli helt syk og kvalm av.

SNART SLUTT PÅ HØSTEN

I dag snør det i nord. Det betyr at det er slutt på høsten. Jeg sparer litt av det gamle løvet for å se på i smug når det røyner på. Gammelt løv er vakkert og skjørt. Men fint å erindre når snøen har lagt seg som et dekke over. I morgen er det allerede november.

OM Å HOLDE DET GÅENDE

Sitter på kontoret, det er den siste måneden i oktober. Jeg har nylig minnet min eldste sønn på diktet av Jan Erik Vold om japanske Hokusai som tegnet den store bølgen. Det er et fint dikt som handler om å holde ut, å fortsette. Bølgen er noe av det fineste verket jeg vet. Diktet er verdt å huske. Katsushika Hokusai levde fra 1760 til 1849.  

ETT ÅR ER GÅTT SIDEN SISTE POST

Det er gått ett år siden jeg blogget. Ett av de travleste. Selge hus, tømme og flytte har tatt mesteparten av tida, en del freelance-jobber med tekst, debatter og bokbad har vært fine avvekslinger. Nå er jeg plassert på kontor i sentrum av byen og bosatt på Solneset på vestsida av Tromsøya, som jeg personlig betrakter som landet.

Dagene flyr. Jeg er blitt medlem av pensjonistforeningen på universitetet - de inviterte meg til forelesning i Kiruna i vår, og mente jeg burde bli medlem hos dem siden jeg både har studert og jobbet på universitetet i flere perioder. Mandager går jeg på bridgekurs, og så fremt jeg husker det, melder jeg meg på Senioruniversitetet i Rødbanken som har forelesninger hver onsdag klokka elleve.

Det er høst 2023, og trass i ei uke på Svalbard i september på litteraturfestival, og ei uke i Kroatia med deilige varmegrader, er jeg ikke forberedt på vinter ennå. Snøen har falt, vinterdekkene er på bilen, men jeg gruer til den kalde, fine tida - som Jokke kalte den. 

I Midt-Østen raser den mest grusomme krigen av dem alle mellom Israel og Hamas i Gaza, det er sånn at man våkner om natta med mareritt. Det er maktesløsheten mest av alt som rår, det er så rått det som skjer at man nesten ikke klarer å tenke på det. Jeg har venner på alle sider, men tenker at befolkningen på Gaza med en million barn, burde vært spart for dette. Det samme gjelder Israel som ble så blodig angrepet denne måneden, det er så ødeleggende det hele - har vart så lenge. Man vet ikke hva man skal si eller gjøre. I kveld går jeg for å høre på tidligere Midt-Østen korrespondent i NRK, Odd Karsten Tveit, som skal snakke om Palestina, men først spiser vi på Yalla Habibi som er nyåpnet palestinsk restaurant i byen. 

Se, der fikk jeg oppdatert bloggen etter ett år! Nå gjelder det bare å holde det gående.