DET JEG IKKE ORKER

Det jeg ikke orker er å blogge om Gaza. Jeg orker ikke. Jeg orker ikke skrive om dette menigsløse på Facebook, deler bare innlegg fra andre. Vel, jeg skrev noe like etter terrorangrepet på Israel den 7. oktober, det var helt forferdelig med de over tusen døde og skrekkelige likvidasjoner og gisler tatt med inn på Gazastripen. Det fikk over tohundre reaksjoner, innlegget mitt - og jeg kan dele det her for ikke å glemme.

Jeg sover dårlig. Jeg har venner på alle sider av grensene. Jeg har jobbet i kibbutz i Israel, holdt skrivekurs i flyktningeleire og lagd palestinsk kokebok fra Libanon. Besøkt kryddermarkeder i Syria og Sharm el-Sheikh i Sinai-ørkenen.

Det er ikke folkene - det er hatet, pengene, nasjonalstaten, militæret, våpnene og ledelsen som er problemet.

Mine tanker går til alle gode mennesker som ønsker løsninger uten vill vold. Det er mange av oss på alle sider.

Fredag kommer tre av de jeg kaller Libanon-damene mine på besøk for å se på nyleiligheten min. Med buss 28. Jeg skal lage en spicy kyllingsuppe og en hummus. Bake noe brød. Kjøpe vin. Vi kan neppe sulte oss fordi det foregår et folkemord i Midt-Østen. 

Men det er håpløst, ja håpløst ikke å kunne gjøre noe anna enn å møtes og snakke. Demonstrere på torget. Dele noen saker. Tenke varmt om vennene vi har på alle sider. Meningsløsheten tar fort overhånd, da blir alt så svart. Det nytter nesten ikke å tenke på, men de er i tankene mine hver dag, både dem i Libanon og dem på andre siden av grensen i Israel. 

Våpenhvile er neppe å tenke på før USA tar en telefon og ber om full stans i bombingen av palestinerne, men det er ingen vilje til fred eller forsining. Imens dør tusen på tusenvis av unger i bomberegnet. Det er bare så innmari jævlig det hele. Så meningsløst og innmari jævlig å tenke på, uten å kunne endre en eneste litn bit. 

Jeg skulle ikke blogge om det, men sånn ble det nå likevel. Innlegget skrev jeg før forrige helg men legger det først ut i dag.