SEVEN AGES OF MAN

Jeg har fylt 70. Og selv om aldring som sådan ikke har opptatt meg vesentlig, blir den etter hvert påfallende. To ganger i mitt liv har jeg møtt Shakespeares tekst Seven Ages of Man med innvirkning på selve livet mitt. Da jeg kom inn på regikurset for flerkamera-producere i NRK var dette første leksjon: Illustrer seven ages of man. Og siden, mange år seinere, var det tittelen på Burning Man sine installasjoner i Nevadaørkenen. Merkelig, ikke sant?

Selvfølgelig måtte jeg lese teksten grundig, og her er den. Jeg setter selv avsnittene som gjør den lettere å lese. Så er det bare å gruble over livet og hva man gjorde. Min soldatperiode er så definitivt tida i NRK og kampen for å få seg en selvstendig plass og vesentlig rolle i jobben. Den var av og til utrolig slitsom, sånn innad i avdelinga. Virkelig en kamp, ser jeg nå. En soldat verdig.

Shakespeare's Seven Ages of Man

All the world's a stage,
And all the men and women merely players,
They have their exits and entrances,
And one man in time plays many parts,
His acts being seven ages.

At first the infant,
Mewling and puking in the nurse's arms.

Then, the whining schoolboy with his satchel
And shining morning face, creeping like snail
Unwillingly to school.

And then the lover,
Sighing like furnace, with a woeful ballad
Made to his mistress' eyebrow.

Then a soldier,
Full of strange oaths, and bearded like the pard,
Jealous in honour, sudden, and quick in quarrel,
Seeking the bubble reputation
Even in the cannon's mouth.

And then the justice
In fair round belly, with good capon lin'd,
With eyes severe, and beard of formal cut,
Full of wise saws, and modern instances,
And so he plays his part.

The sixth age shifts
Into the lean and slipper'd pantaloon,
With spectacles on nose, and pouch on side,
His youthful hose well sav'd, a world too wide,
For his shrunk shank, and his big manly voice
Turning again towards childish treble, pipes
And whistles in his sound.

Last scene of all,
That ends this strange eventful history,
Is second childishness and mere oblivion,
Sans teeth, sans eyes, sans taste, sans everything.

Tempelet du ser i bakgrunnen er symbolet på oblivion, eller glemsel - ved slutten av livet. Døden. Mange hadde skrevet lapper med navn på dem de ville minnes, og hengt opp inne i tempelet midt ute i Nevadaørkenen. 

Hadde nesten glemt alt dette fra Burning Man, men det kom tilbake. Minner fra ei spesiell tid.