KARLSØY PRESTEGAARD MØNSTRER

Under gårdagens avslutning av kulturmønstringa for Gaza viste gruppa Karlsøy Prestegaard at de ikke på noen måte har mista grepet. Det var en konsert med skikkelig trøkk.

Å stå bak scenekanten å se dagens unge fans juble til bandet og synge med på tekstene, var heller sterkt!

Karlsøy Prestegaard er et rockeband fra Karlsøy i Troms. De benytter skrivemåten Karlsøy Prestegård om eiendommen på øya og Karlsøy Prestegaard om bandet.

I 1980 grunnla Stein Olsen bandet og de gav ut sin første 7"-singel i 1981. Året etter dro de til Cirani studio i Svolvær og spilte inn debutalbumet Dyret (666). Musikalsk kan albumet beskrives som et knippe velskrevne låter i skjæringspunktet mellom punk, new wave og ska – med progressive tendenser og kritiske og antiautoritære norske tekster.

I 1990 turnerte Karlsøy Prestegaard i Sovjet. Samme året ga de ut singlen Barn av lyset.

I 1994 kom Svein Andersens helaftens dokumentarfilm Karlsøya – Mellom geiter, rock og Muhammed der filmmusikken er komponert av Karlsøy Prestegaard. I 2004 ble bandet booket til Quartfestivalen i Kristiansand.

Den 13. juni 2008 ble albumet Dyret (666) og singlen Barn av lyset reutgitt som CD av Smart Patrol Records.

Stein Olsens sønn, Ariel Joshua Olsen, er i dag bassist i bandet. Han var blant initiativtakerne til denne kulturmønstringa, som ble ei fantastisk markering av kulturkreftene i Tromsø til støtte for vår vennskapsby, Gaza.

KULTURMARKERING FOR GAZA

Nordnorsk forfatterlag ble bedt om å lese under den to og en halv times lange forestillinga som ble avvikla til støtte for Gaza i går kveld. Det føltes faktisk betydningsfullt å få være en av de fem forfatterne som leste. Lillescenen i kjelleren på Kulturhuset i Tromsø var smekkfull av folk som fikk et variert program med appeller om Gaza og situasjonen der, musikk og opplesninger.

Sigbjørn Skåden leste samiske tekster, så gikk turen til inuitten Evie i det nordvestlige Canada, henta fra boka min, Arktis utfordrer. Så lettet Morten Wintervold på smilebåndene hos publikum med røffe dikt fra samlingene Utfall og Nytt kull på voksenopplæringa.

Endre Lund Eriksen tok publikum med til Hiroshima under siste verdenskrig med boka si, Det tar ikke slutt, før Liv Lundberg leste dikt fra Ramallah og den palestinske forfatteren Faiha Abdulhadi, som Liv hadde gjendiktet til norsk.

Vi opplevde samtlige at et svært lydhørt publikum fulgte forfatterlagets opplesninger og at det var en fin og meningsfylt opplevelse.

PØNKERJUL

Han er hes i telefonen. Klokka er 17.15 og det er lillejulaften. Han skal tilbringe jula på landet hos kjæresten og har plutselig oppdaga at siste bussen går om en halvtime. At han ikke har henta julegavene. Ikke at han får så mange. Men noe får han. Og nå løper tida plutselig fra den coole punkern.
- Modern, hvor der du? Kan du hente meg i byen? Nå?

Jeg skal spise lille julaftens-kvelds med gode venner. Er på tur ut døra med bikkja, ullskjerf og overtrekksbukser for å gå lufteturen først. Men jula er først og fremst barnas høytid. Jeg finner fram bilnøklen og bikkja hopper fornøyd inn i baksetet. Fem minutter seinere bremser vi opp foran kjøpesenteret der han står i julebelysning og varmer seg innafor glassdøra. Han har store bæreposer i begge hender.

- Hva skal du ha på deg i morra, spør jeg litt borgerlig når han setter seg inn i bilen. Kjærestens familie er kjekke folk.
- Har lånt en dress av broder’n. Har den her! Han knitrer med den ene posen.
- Og skjorte, fortsetter han stolt. - Den er fin, ekte Armani.

Vel og bra, tenker jeg bekymringsfullt mens vi spinner opp den islagte bakken. Hvis han vasker det nå snart en-1 meter lange, svarte håret som faller ned fra den smale stripa midt over skallen (resten er barbert bort), grer det og fester det i en hestehale, blir han sikkert litt stilig. Men det har ikke vært en kam gjennom det håret på så lenge jeg kan huske. Så neimen om jeg vet.

- Gud, jeg er blakk, stønner han i forsetet ved siden av meg. - Men nå har jeg handla både til deg og Sara, fortsetter han stolt. Selv om jeg, som vanlig, har understreket at jeg ikke vil ha julegaver. Han nå søt, da.

- Enn penger til bussen, spør jeg og aner et katastrofalt svar.
- Ingen, svarer han. - Men du har vel noen slanter, modern?

Jeg er som vanlig bare beslått med godt brukte kredittkort, men noe kan vi kanskje tyne ut av dem i en krisesituasjon på lille julaften? Jeg drar brekket på bilen kraftig til og vi dreier 360 grader over isholka på bakketoppen, freser Golfen tilbake nedover mot byen så snøføyka står og bare et blekt bjeff unnslipper bikkja under den hasadiøse manøvren. Etter nye fem minutter har vi pumpa mere spenn ut av den velsignede minipostbanken. Jeg stopper opp et øyeblikk med 200-lappen i hånda og tenker på hvordan livet var den gangen. Den gangen - før vi fikk plastkort. Det var andre tider. Den gangen hadde vi alltid god tid, det var alltid noen penger i lommeboka og punkerne gikk aldri med Armaniskjorte på julaften. Men det er lenge sia nå.

Han er en heldig ung mann. Bikkja har kjøpt han en ny MP3-spiller til jul, kattene har funnet et samlealbum med Jokke og Valentinerne. Det setter han sikkert pris på.

- Men du, modern, har vel kjøpt meg boxere og sokker, sier han smilende. Jeg hater å bli gjennomskua. Men han trenger det. Hele boxere er en nødvendighet når jeansen er så hullete at alt han har under, lyser ut i dagen. - Boxere og sokker er helt kult, sier han med et glis og putter 200-lappen i lommeboka. Hjemme stapper han julepakkene i nok en plastpose og vi spinner gjennom boligfeltet på vei mot bussholdeplassen. Klokka er 17.43.

Han står i lyset under lyktestolpen i den sundrevne jeansen, i en alt for tynn genser og ruller seg en røyk. Det har falt hvit, vakker julesnø over Tromsø denne ettermiddagen. Det lange, svarte hanekamhåret hans faller ned over ansiktet når han bøyer seg for å plukke opp alle plastposene. Bussen stopper opp ved holdeplassen i det jeg ruller ned bilruta og roper god jul av full hals. En lang arm i været i det han entrer bussen, viser at han har hørt meg. Vi rakk det. Akkurat. Bussen ruller ut fra holdeplassen og jeg finner en oppkjørsel for å snu bilen.

Det er trist, men nødvendig, at de små forlater redet og kommer seg ut i verden. Og ensomheten varer ikke lenge. Etter ett minutt piper meldinga inn på mobiltelefonen:

G jul modern, kåmer t byn 1 juledag har d no’digg å spise da?

MIDTVINTER

Med ønske om ei god feiring til alle mine blogglesere i denne aller mørkeste vintertida!

Og med et vagt håp om at skrivevegringa mi, som har gjort seg kraftig gjeldende de siste månedene, etterhvert blir borte! Det er jo mange skrivegode dager i romjula.

SEND EN LEGE

Jeg har skrevet om dette før. Gi hverandre julegaver som har mening for verden. Og jeg mener det virkelig. Vi har så alt for mye, vi - de rike. Gi noe som andre har virkelig nytte og glede av!

Leger uten grenser har laget seg nettside med eget motto: Send en lege i julegave til noen som trenger det! En fabelaktig gave. Her er nettsida deres. Send en lege, om så i dag!




Les gjerne det jeg skrev om på bloggen i fjor i fjor: Gi ei geit. Det er også en bra sak. Geiter er alrighte dyr, de! Ei geit gir melk, kjøtt og skinn og kan være starten på et nytt liv for en familie som har mistet alt.

I fjor brukte nordmenn 44 milliarder på julefeiringa si. Jeg håper da virkelig ikke vi slår den rekorden i år. Det ville vært en skam.

HØYT HENGER DE, OG SURE ER DE

Det sies at det ikke blir snøvinter når trærne allerede har vært nedlasta av rognebær. Dette ser ikke ut til å stemme, for det har snødd som søren i natt, og vinteren er kommet for å bli.

Men det var sjeldent mye og sjelden flott rognebær i år. De hang både høyt og lavt, og alle husker sikkert at det var reven som omtalte disse fristende bærene han aldri nådde opp til.

KUL FUGL

Se hvem som kom på besøk i morrrest! Det var en kjempeflokk som landet i trærne utafor vinduet mitt, og stupdykket ned i naboens ripsbusker for å forsyne seg av bærene som hang igjen under et lett snødryss.

Dette er sidensvansen, en høst- og vintergjest som det var kjempemorsomt å få på besøk. At de var en 30-40 stykker er ingen overdrivelse.

SØNDAGSKATTEGLEDE

Dette er altså ikke noen av mine kattegutter! Vi driver ikke med slankekost her i huset!

Men det er en kjempemorsom liten video, en liten søndagsglede for alle som liker kattedyr. Og vi vurderer sterkt å gå i trening og diskuterer hensikten med magebelte på katt. Vi gjør det, altså.

YTTERSIDA. SØNDAG

Yttersida av Kvaløya er vakker. Her er inntrykk fra Brennsholmen en søndags ettermiddag. Ute i havet ser man et lysblink fra Hekkingen fyr - hvis man ser nøye etter. Et lite glimt av lys mot den solbleike himmelen.

Burde vært på sånne turer mye oftere.

DET MØRKNER. DET ER HØST