FENG SHUI - SWISH

Etter å ha brukt fire timer på å rydde et stuebord, bare for å gjenskape 10-12 nye hauger av papirer, samt kamera, ledninger og diverse som nå ligger plassert oppå begge bokhyllene mine i stua - har jeg oppnådd et par nye innsikter i mitt liv.

Her er mye angst knytta til det å rydde. Jeg finner igjen alt dette som jeg både hater og engster meg for, alle bekymringer - stablet i hauger som jeg egentlig ikke vil løfte på eller forholde meg til.

Så hva er det jeg frykter og bekymrer meg for i dette livet? Jeg vet det nå - etter å ha trålet alle saker og bunker på mitt runde, vakre stuebord (- og her listet opp uten noen form for rangering):

- bruksanvisninger
- ledninger
- forsikringene mine
- brev fra offentlige etater

- brev fra banken

- brev om stipendinnrapportering fra faglitterærforfatterforening

- brev fra foretaksportalen (gisp - hvem er det?)
- ubetalte regninger
- alle tingene som hoper seg opp i huset mitt
- dingser som jeg helt klart bare må beholde, men ikke vet hva er

I tillegg har jeg litt angst for vekta (selv om den står inne på badet), alderdom, sykdom og smerte, miste noen jeg er glad i, at dyrene mine er blitt gamle og at jeg snart kan miste dem (men disse tingene ligger ikke her i stua og er derfor irrelevante i denne sammenheng).

Nå er stuebordet vasket, men begge bokhyller fulle av bunker som må flyttes vekk til et annet sted der de kan ligge og fremkaller angst over alt det ugjorte. Men - lykke, lykke: 

Jeg har oppdaget at jeg har betalt ei regning for feilparkering hos Europark to ganger! Og bare tanken på å konfrontere dem med dette, redder dagen min. Oh yes. 

Ha ei god uke!

FENG SHUI-SUKK

Nå har jeg lest en del om feng shui - så i stedet for å rydde, har jeg brukt atskillige timer på nettet og med tankevirksomhet som ikke flytter på så mye som ei eneste avis.

Jeg har funnet en artig og informativ sak her, det meste på nettet handler jo om å kjøpe noe, og det er jeg ikke interessert i. Jeg vil bare avskaffe, forminske og få mer oversikt. Og dermed større ro og hvile i eget liv. Nuvel.

Etter to svære kopper kaffe, laptop i senga og søndagsfred i huset, skal jeg snart gå i gang. Men feng shui er komplisert selv om det finnes kvikke løsninger i fleng - jeg har noe som heter KUA-tall 4, ikke å forveksle med ku-tall - og min beste suksessretning er nord, knytta til vann, med fargene blå og sort, eller hvitt og metall. Det høres bra ut.

Jeg sover med hodet vendt mot nord, jeg elsker blå og sorte klær og trives med vann, is og stålbørstet kjøkkeninnredning. Så jeg er på god vei, uten å ha ant det på forhånd. Kanskje bare intuisjon? Men det er så mye annet i feng shui, ser jeg - at jeg ikke tror jeg orker å bale med det, alt sammen. Imidlertid er jeg klar over at det er en god ting å systematisere og ordne i sitt kaos.

Jeg har et spisebord fullt av kameraer, fotoutstyr og alt det som hører til av ledninger og instruksjonsbøker. Og en masse anna. Denne søndagen skal det systematiseres og ryddes opp. For jeg tror på grunnprinsippene slik jeg har forstått dem, i feng shui:

If you think the time to clear your clutter is not time well spent, let me change your mind with feng shui. It will be really easy. Using feng shui to clear your clutter can actually be a very exciting process once you understand what clutter does to your life.
Clutter is low, stagnant, and confusing energy that drains energy from you. Depending on the feng shui area of your home where your clutter is located, it can also negatively influence, or even completely block, the flow of events in specific areas of your life.
The reason most people avoid clearing the clutter is not because it takes effort and it can be time consuming. The real reason is the fact that clutter clearing is a very emotional process that feels like therapy, and it takes emotional stamina to go through it.

Disse kloke ord fant jeg i boka How To Clear Your Clutter with Feng Shui. Og jeg vet at det ikke blir invitert middagsgjester hit så lenge spisebordet er opptatt. Og det bare må ryddes opp, for snart er det jul. Så det er bare å storme til verket! Ha en fin dag!

FENG SHUI, NOE FOR MEG?

Feng shui står det - og jeg tenker at jeg skal prøve å finne ut noe om dette. I Wikipedia finner jeg denne definisjonen:


Feng Shui eller fengshui (風水) er den eldgamle kinesiske praksis å plassere og arrangere rom for å oppnå harmoni med miljøet. Den har sin opprinnelse i taoisme. Praksisen er anslått til å være over tre tusen år gammel.
«Feng Shui» betyr bokstavlig talt «vind og vann» på kinesisk.


Jeg tror det har noe for seg å rydde rom og tanker. Jeg skal bruke vinteren til å finne ut mer om dette. Så har jeg i hvert fall en viktig ting å jobbe med resten av dette året.

Fant en morsom artikkel som snakker om estetikk, om å kaste døde planter og om feng shui som et verktøy for å rydde. Utrolig enkel i sin filosofi, men til ettertanke, selv om formålet mitt ikke er å tjene mer penger, bare å finne mer ro i min egen, lille tilværelse. Har funnet masse bøker om emnet også, mange som hevder at half an hour every day is enough. Dette kan bli interessant.

GLEDE I CHILE, GLEDE HER

Rørende å se bildene fra gruvearbeiderne som ble henta opp i dagen etter 69 dager i fangenskap i dypet. Glede, ekte glede, selv her hjemme i stua før halv sju om morgenen.

Evo Morales, president i Bolivia, var glad fordi også den bolivianske gruvearbeideren ble henta opp a chilensk hjelpemannskap. – Det er slikt som bringer oss sammen. Det styrker oss og skaper tillit mellom folk, sa Morales før han møtte sin chilenske kollega Sebastián Piñera for å takke. Sant nok.

VINTERDEPRESJON DEL 1

Den største vinterdepresjonen er en rød miljøkatastrofe. Den er ikke lenger førstesideoppslag, men er ikke blitt mindre av den grunn. I Ungarn sprakk en demning som inneholdt rødt slam med sterkt alkalisk innhold, etsende som lut. Et biprodukt etter fremstilling av aluminium fra bauxitt. Ingen visste at demningen var lekk, - ingen bortsett fra landsbybefolkningen i nærheten som hadde varslet om skader flere dager før katastrofen. Men ingen hørte på dem. Hørt det før?

Det giftige røde slammet har drept flere mennesker, noen er savna og 113 såra. En million kubikkmeter giftslam fosset frem over seks landsbyer som er ubrukelige i lang tid framover.

I elva Marcal er økosystemet ødelagt og all fisken død. Marcal er en sideelv til elven Raba, som renner ut i Donau. Dersom de giftige stoffene blir ført nedover Donau, blir økosystemer i Serbia, Bulgaria, Ukraina og Romania berørt.
 
Det er nesten ikke til å tro. Akkurat som utblåsninga utafor Mexico. Ikke mulig, sa oljeindustrien. Men det skjedde likevel. Vi lever i en fredelig del av verden, men påvirkes av det som skjer der ute. Og med våt snø på toppen, er dette tunge tanker å bære. Selv her hjemme uten oljetilsølt kyst og rødt, dødelig slam.

Bildene fant jeg hos WWF og her.

VINTERDEPRESJON DEL 2

Det sner. Det er hvitt over alt. Her er noen små tips for dagliglivet: f.eks Hvordan leve et enklere liv. Noen tips ligger i all enkelthet her. De handler om å redusere. De handler om

Simple. Organized. Life.

I dag har jeg ikke redusert på noe som helst - bare kjørt varsomt hjem på snøen som falt i store mengder, med mine sommerdekk - og parkert i garasjen. I morgen har jeg time 12.30 for å skifte til vinterdekk. Hvis jeg kommer meg ned bakkene, da.

Etter å ha spist restemat (fiskepudding, poteter og brødskiver) har jeg ikke organisert noe som helst, bare slumret på sofaen og sett på TV - en sær sak av Torkjell Berufsen om hemmelige organisasjoner og siden en debatt om dissidenter i Kina og Nobelprisutdelingen til Liu Xiaobo. Jeg vurderer å begynne i morra. Med å rydde unna en bærepose om dagen og bære ut i søpla. Sortere alle ting inn på faste plasser. Noen som tror det funker etter snart 50 år i kreativt kaos? Vi får se.

I dag er det bare sofa, te og mild depresjon over vinterens ankomst. I morgen blir det sikkert bedre alt sammen. Helt sikkert.

EYES OF CHILDREN

Fin og sterk fotoutstilling i Rådhuset i Tromsø åpna i går. Gå og se den! Dette er bilder tatt av barn, - verden sett gjennom palestinske flyktningebarns øyne.

Det var opplesning fra boka Med håpet som våpen, Ragnar Olsen sang fine viser og Elisabeth Sausjord i Palestinakomiteen som ledet forestillinga under åpninga av utstillinga, var svært fornøyd med det fine oppmøtet.

Hun fortalte litt om ungdomssenteret Al-Jalil som er under planlegging i den palestinske flyktningeleiren Rashedieh i Libanon, der mange unge norske solidaritetsarbeidere har bodd opp gjennom årene. Det var ei fin markering, et godt minne om Rashedieh.

HVA MAN KLARER

Jeg sliter hele tida med det jeg ikke klarer. Jeg vet at det å mestre er viktig og handler om hva man faktisk klarer og kan leve med. Og kan være stolt av. Det er sunt og fint å mestre. Jeg er imidlertid spesialist på å fokusere på min ikke-mestring, at huset har for mange hybelkaniner, at jeg forlater det ryddig og kommer hjem til kaos, at jeg ikke klarer å sende fra meg egne bokmanus fordi jeg har prestasjonsangst osv. I uendelighet. Det positive i livet er å fokusere på hva man har klart. Men det er i grunnen tilbakeskuende og fungerer dårlig som drivkraft til å fortsette videre, når jeg nå tenker grundig over dette.

- Du gjør så mye, sier folk. Hm. Jeg syns nå ikke det. Jeg gjør kanskje enkelte ting som er interessante og som vises utad, tenker jeg – fordi jeg er flink til å kave meg i retning av slike saker. Og liker oppmerksomhet. Men mye spennende? Neppe. Det meste i livet består fortsatt av å tømme og fylle oppvaskmaskinen, tømme og fylle vaskemaskinen, mate katter, gå tur med bikkja, betale regninger på nett, bekymre meg over økonomien eller irritere meg unødig over parkeringsbøter. (Jeg er kronisk uheldig med parkering, tror jeg.) Eller uforsiktig, - eller dumdristig, eller bare tåpelig og glemmer tida.

Å gå tur med bikkja er imidlertid en bra greie, og burde ikke stått i denne oppramsingen av trivialiteter.

Hva har jeg klart i år som jeg er stolt av:

Jeg har klart å sette og ta opp poteter dette året (men jeg har ikke klart å trille haugene med potetgress på dynga).
Jeg har lagd to flasker solbærsaft av egne bær (og allerede nå kjenner jeg at det rykker i den dårlige samvittigheten fordi det henger en masse bær igjen på buskene).
Jeg har hatt inne to firma for å se på taket mitt, som bare må skiftes (og dette burde vært gjort for tre år siden).
Jeg har fått bygd ferdig garasjen (men noe gjenstår, som for eksempel å male den).
Jeg har fått skiftet glass i et kjellervindu som ble knust under en fotballkamp for mange år siden. Men ruta står nå på trappa og må hektes inn på hengslene igjen. Noen må plukke ut noen biter gammelt glasskår inne i karmen først, men jeg har rett og slett ikke lyst til å gjøre det.

Hvorfor kjennes det sånn for meg, hele tida? Er jeg for ambisiøs? Neppe. Jeg strever meg gjennom livet, og er i grunnen den lateste personen jeg kjenner. Jeg driver med skippertak etter skippertak og kommer aldri på høyden. Akkurat nå sitter jeg og skriver med en god kopp kaffe i senga, i stedet for å stå opp og rydde kontorlokalet mitt som simpelthen er oversvømt av papirer som må sorteres og/eller kastes. Det er sol ute og ideelt å ta et tak i hagen. Og jeg må få rydda inn gressklipperen før snøen kommer, jeg vet det.

Men jeg har sagt ja til et arrangement i byen, så jeg må egentlig bare dusje og kle meg og komme meg av gårde. Jeg er spesialist på å takke ja til bekvemme ting så jeg slipper å ta tak i det jeg egentlig skulle. Og sånn går nå dagene. Sukk.

WOMAN'S ENEMY

Slår et slag for min øko-venninne Iselin og hennes blogg fra den økologiske rundreisa hun nå befinner seg midt i. Akkurat for tida i Danmark der jeg sakser hennes refleksjoner når hun går i sine boots og passerer de høyhelte damene på stasjonen. Jeg kjenner meg igjen i situasjonen, jeg passerer hver dag damer på høye heler med en viss misunnelse. Men så skriver Iselin ettertenksomt: 

And, ironically, those ladies walking in high heels just smiled easily back at me, and I smiled back at them, and we were just one mind - two different pair of shoes, one world. Still walking the same street. hmm.. they say that those ugly bricks creating an old street from the 30s were intended to be a woman's enemy, as they all had to dress in high heels and not moving as fast forward as those wearing boots, usually men. So that men could run the cities, and women could just decorate them. That is how city life was created.

Jeg regner med at det blir uelegante clogs på meg i dag også, etter å ha vandret i støvler i potetlandet mitt hele helga. Elegansen bare må vike for det praktiske. Ha en god dag, uansett fottøy!

HELLE, HEI OG HÅ

Jeg lurer på hvor det slutta, eller begynte. At jeg definerte meg som feminist eller lot være. Jeg husker det ikke, - faktisk ikke. Men i dag registrerer jeg at jeg er mer opptatt av min egen potetåker enn av at NRK-kjendis Helle Vaagland twitter i undertøy og ender på førstesida i VG. Jeg er mer nysgjerrig på hvordan det går med Børge Ousland som seiler gjennom Nordvestpassasjen enn jeg er av kroppskrangelen mellom Helle Vaagland og Marianne Aulie. Og tenker, mens jeg går der og rusler i hagen, at Norge er et lite og provinsielt land når en slik twitter-fleip blir førsteside i landets største avis. Jo, jeg dro på smilebåndet. Jo, jeg syns hun er modig. Ikke Marianne Aulie, hun er jo innstilt på å selge kroppen sin og har tjent millioner på det. Det er jo i seg sjøl oppsiktsvekkende, men ikke noe nytt i vår vestlige virkelighet. Og Aulie er nok ikke min type, uansett. 

At Demi Moore viser sin magert skrapte og anorektiske kropp fram for offentligheten i en alder av 47, drar jeg i grunnen på skuldrene av. What's new? Men Vaagland syns jeg er litt modig, samtidig som jeg kjenner på en enorm frustrasjon over at kvinner som kler av seg, fortsatt er førstesidestoff i VG. Hun provoserer, men samtidig blir det litt sånn media-babe over det, - unnskyld Helle Vaaland, - for hvis det var en kvinnelig programleder i Vestlandsrevyen eller Nordnytt som hadde gjort det samme, hadde det knapt nok blitt et lokalt nyhetsoppslag av det. Eller hva tror du? 

Det er en hovedstadsprovinsialisme i dette mediabildet som fortsatt plager meg etter 30 år som journalist i nord. Og noen førstesideoppslag som får meg til å fryse på ryggen over hva et lite, rikt land setter opp som første sak i sin avis. Feminisme eller ikke? Er det det dette egentlig handler om - og er det i så fall viktig? Vet at jeg har stått på et helt liv for kvinnenes plass i verden, men minst like mye for å gjøre viktig stoff synlig for et større publikum. At det var viktig å være jenter i journalistikken og kunne gjøre så mye mer enn å vise seg fram, har alltid vært bakteppet mitt. 

Noen barrikadestormer ble man aldri, det var for mye henting og bringing til barnehagen og for mange uvaskede gulv som stadig tok oppmerksomheten. Det betyr ikke at man ikke så hvor skoen trykket. Lik lønn for likt arbeid, samme muligheter til å få stoffet sitt på, til å bekle sjefsposisjoner. Og som viktigere er, ser jeg etter hvert: Å få definisjonsmakt. Ikke forbli i avmakt, med et stort, bortgjemt sinne over alt som ikke ble slik vi hadde håpet den gangen vi var unge og ville slåss. Jeg kjenner meg igjen i diktet der det står at sinnet sjelden ble til noe mer enn ei knytta hånd i ei bukselomme.  Har blogget om dette før, flere ganger.

Fagforeningsarbeid og 8.mars-tog til tross. Kvinner har ikke oppnådd definisjonsmakt verken i vårt samfunn eller ute i verden. Det holder ikke med Gro Harlem Brundtland som landets eneste kvinnelige statsminister. Hun var da heller ingen ihuga feminist. Kvinnelønn er fortsatt en realitet, snart førti år etter likestillingsloven. Og kvinnelige politikere blir fortsatt kledd opp i damebladene eller mobba fordi de er for feite for opinionen. What's new?

Så fordi vi som kjønn, fortsatt mangler makt til å endre på skjevheter, blir vi tvunget til å twitre oss i undertøyet for å få førstesider. Det er i grunnen veldig trist, selv om jeg fortsatt syns Helle Vaagland er ei modig dame. Samtidig som hun er blond, sexy og NRK rikskjendis - noe som gir henne drahjelp så det monner. Hjelper dette - eller er det fortsatt med på å vise fram avmakt - selv med et snev av humor? Jeg vet faktisk ikke helt hva jeg syns. Så jeg drar min knyttede neve opp av lomma og gyver løs på sommerens stolthet, potetlandet.